Plateanmeldelse: Pixies - «Indie Cindy»

2. juli 2004 var en god dag for denne anmelder. Det var da det nylig og for første gang gjenforente Pixies spilte på Roskildes hovedscene, i strålende solskinn.

Ikke bare fikk de spille for den store massen musikken deres alltid føltes designet for. De låt nøyaktig så fett som vi som var for unge rundt 1990 hadde håpet på, men ikke helt turte å forvente.

Best av alt: Ingen «here's a new one» fulgt av mutt høflighet. Bare klassikerne. (Endog min personlige favoritt, «Planet Of Sound», som siste ekstranummer.)

Pixies-gjenforeningen var del av en bølge som skulle sette spor i mange år; fordums kultband som tok en ekstrarunde i et hett konsertklima - med klassiske besetninger, materialet fans ville høre, og anerkjennende nikk fra presse og publikum, enige om at banebrytende artister skulle få lov til å tjene litt penger på fordums bragder.

Ti år senere er denne bølgen så sliten at Øyafestivalen setter noksagtene Slowdive på plakaten sin. Og Pixies har holdt på lenger enn de opprinnelig gjorde, nå med usexy detaljer som det faktum at bassist Kim Deal er borte og at det nå foreligger et - grøss - nytt album.

Et av tidenes minst etterlengtede sådanne. Pixies-diskografien var i utgangspunktet fullendt; det sier sitt at heftige «Trompe Le Monde» (1991) med rette regnes som deres svakeste. Hvorfor tukle med et slikt ettermæle?

Den hjelpeløse tittelen hinter om at Black Francis føler for å ta bandets omdømme ned til jorden - noe han ofte har gjort i intervjusituasjoner.

«Indie Cindy» er da også jordnær i seg selv. Den høres ganske enkelt ut som en helt «vanlig» Pixies-plate; det som var revolusjonerende i 1987 låter selvfølgelig ikke slik nå, utallige kopister senere.

Men bandet skal ha for at det ofte låter tent og inspirert, klart bedre enn fryktet.

Francis fremstår riktignok dustete når han går inn i kjeftemodus. Men Joey Santiago holder fanen høyt med sine puddelrock-via-surfgitarer, og kompet - ikke så basspreget som før, haha - durer tilfredsstillende på.

I tråd med Pixies' (og kjernefansens) nåværende alder, er det kanskje ingen overraskelse at de roligste øyeblikkene jevnt over sitter best.

Spor som «Greens And Blues», «Magdalena 318» og «Silver Snail» kunne alle funnet seg til rette på «Bossanova» (1990); drømmende, solkysset pop som de er. Mens «Another Toe In The Ocean» viser at det tross alt er den amerikanske indierockens yppersteprester som er i sving her.

Platen vil dog aldri bli noe annet enn en slags posthum parentes. Den kunne vært utgitt i 1992, mener flere, og kan trygt sammenlignes med et annet album som kom det året: «Television», av New York-legendene ved samme navn.

Ingen snakker om den nå.

BESTE LÅT: «Another Toe In The Ocean»