Denne filmens tyngdepunkt ligger i begivenheter som faktisk bare ligger drøye 30 år tilbake i tid: Den Sovjet-styrte østeuropeiske kommunismen var i ferd med å råtne.
I Polen var opposisjonens kjernekraft de uoffisielle og ulovlige fagforeningene i og rundt skipsverftene i havnebyen Gdansk.
Fra disse kretsene fremsto elektrikeren Lech Walesa som den udiskutable leder- og symbolfigur.
Regi-kjempen Andrezej Wajda reiser med dette et slags filmatisk minnesmerke over mannen.
Det er en vanskelig oppgave! For det mest feilslåtte av alt ville vært å lage et helteepos. Det unngår 88 år gamle Wajda glimrende med en solid forankring - delvis ved hjelp av dokumentarklipp - i den omhandlede tiden.
Det er lett å glemme, men Polen var et land med utstrakt nød i deler av perioden. På det verste var det en slags innbyrdeskrig. Regimet var rigid, ugjennomtrengelig og hjerteløst. Regimets motstandere risikerte alt - også livet.
Også fremstillingen av Walesa selv er bemerkelsesverdig. Den fysiske likheten er formidabel. Og mannen er slett ikke ufeilbarlig, snarere tvert om: Nokså skrytende, til dels selvforherligende. Men modig, effektiv, kompromissløs, frekk i kjeften, dog med sans for de politiske realiteter som tross alt gjaldt. Som filmfigur fungerer han meget godt.
Filmens oppbygging er omkring et intervju han gjorde med den berømte og beryktede italienske stjernejournalisten Oriana Fallaci. Det gir muligheter til en nokså summarisk gjennomgang av viktige begivenheter som blir nevnt, men aldri utdypet.
Sånn sett kan en film om en mann som Lech Walesa aldri bli utfyllende nok. Vi får blant annet ingen fullgod forståelse for hvilke mekanismer som skapte det politiske, sosiale og kanskje også religiøse vakuumet han kom til å fylle med så enorm kraft, og som det er utelukket at en mann alene kunne skape.
Dessuten slutter filmen allerede i 1989. Det er logisk nok. Men tar altså ikke med hans påfølgende femårsperiode som Polens president, da ham etter hvert kom til å miste nesten all den folkelige oppslutningen han hadde hatt.
Men også det er en historisk erfaring: Svært mange av de avgjørende menn og kvinner, har bare vært avgjørende i avgrensede perioder, knyttet til særegne, avgrensede fenomener og oppgaver.
Det er heller ikke til å unngå at en del bipersoner må behandles noe overfladisk. Som, for eksempel, hans åpenbart heroisk tålmodige og grassat overbærende kone og mor til hans åtte barn, Danuta. Til gjengjeld illustrerer hun på mest mulig effektfullt vis det livredde, totalitære maktapparatets nedrighet: Da hun i 1993 var i Oslo for å hente Nobels fredspris på vegne av sin mann, måtte hun gjennom en ydmykende kroppsvisitasjon i tollen da hun kom tilbake.
«Walesa - håpets mann» er en meget god film, en nyttig historietime og et fascinerende portrett av en ytterst interessant mann, laget av en regissør med helt spesielle forutsetninger for sitt materiale.
JON SELÅS