Det er et sublimt register av seksuelle - og andre - tenningsmekanismer regi-veteranen Roman Polanski prøver ut denne gang. Men sin kone, Emmanuelle Seigner i den ene rollen, en Matheieu Amalric med påfallende likhet med (en yngre) ham selv i den andre.
Filmen er et stykke filmet teater fra Broadway i 2010. Men det litterære forlegget er selvfølgelig beryktede/berømte Leopold von Sacher-Masochs kortroman fra 1870 om en mann som underkaster seg en kvinnes lyster - og dermed satte ord på saker & ting, som senere er blitt leksikale.
I vårt tilfelle dreier det seg om en teateraudition, der en upåmeldt, sent ankommet «håpløs» kandidat gjerne vil spille kvinnerollen - med bare tekstforfatteren/regissøren tilbake i salen. Sakte med sikkert går de to inn i et komplisert spill, der den «håpløse» kvinnen tar over og - viser det seg - forløser unevnelige minner og tendenser i den mannlige regissøren.
Det er tett, det er sammensatt, det er velspilt og bisart morsomt; man kan ikke fri seg helt fra hele filmen som sen slags avansert spøk fra Roman Polanskis side. Men det er også, særlig midt i dramaet, for stillestående utvikling.
Likevel er det all mulig grunn til å anta at dette kan bli en lun og småpirrende filmopplevelse for litterært orienterte intellektualister med referanseapparatet i orden.
JON SELÅS