Han er 450 i år, Shakespeare, ja: Will,
han som før alt moderne teaterspill ble til
la lest og ideal for den verdensdramatikk
som spilles kan
i allverdens land.
Men hvem i alle dager var nå egentlig han?
Det er hva denne lille forestilling leter etter.
For kanskje er det nettopp i gamle Willys livlige sonetter
det finnes spor til hvem han var?
Men finns endelige svar?
Knapt nok, alt det som var
Er støvet ned; den nærmet er, som gjetter!
Og nettopp det er hva Teatret gjør:
Med kløkt og mot hiver de seg på - og tør!
En ren befrielse i stoff som ellers
ofte sauses ned i svulstighet
og villfaren ærbødighet;
Shakesperas-tolkning oftest er for den som svetter!
Men ikke her. Og ikke nå.
Den uanstrengte livsbejaenhet får råde
Shakespeares løyer, liv og mange kåte
kast i liv og diktning; hvilke sprang!
Elskov, skjemt og dødens skygge
Århundrenes livserfaringer er like trygge.
En spøk, et kast med hodet, luftig summing?
Nei, for fanden! Will er nok bak med godkjennende brumming.
Og takker trolig for teaterlekens kall:
Å ta han ørlite ned fra hans pidestall
for på dette vis å redde ham fra alderstegnenes forfall.
Prisverdig? Ja!
Og ganske morsomt
til og med.
Så, til Det norske og Ola B:
Takk for dèt!
JON SELÅS