Denne preges iallfall mindre av d'sound-originalens skjematiske pop-funk, men lever best og aller mest i versene. I refrengene dør den litt, og den sylskarpe, kliniske Steely Dan-funken forsvinner.
Men begge to synger svært godt, de har dessuten en kjemi bak mikrofonene som ingen andre av duettpartnerne i kveld har vært i nærheten av. Det er heller ikke så aller verst morsomt med en liten Stevie Wonder-scat mot slutten av låten.