Bokanmeldelse: Ida S. Skjelbakken: «Fangen på celle nr. 17 - Veien til frihet»

Hun skriver en romanserie med hjerte og smerte der handlingen utspiller seg i middelalderen, «Krøniken om Ylva Alm». Den er foreløpig utgitt i 13 bind. Hun er illustratør, har vært livvakt og skyte-instruktør.

Nå foreligger en slags dagbok om de 151 dager hun satt i varetekt i et fengsel i en skyskraper i Miami, arrestert for identitetstyveri og ulovlig våpenbesittelse. Om man skulle tro omslagsbildet, som overhodet ikke er i pakt med innholdet, ser det ut som om Skjelbakken var en glamourmodell påsolskinnstur i fengslet. Bokens innhold er tvert om lavmælt og ydmykt overfor livet i en røff kvinneavdeling, der medfangene har eviglange straffer.

Hvordan havnet norske Ida der? Hun stjal en død kvinnes identitet for å bo og arbeide i USA. Amanda het hun da politiet kom en søndag morgen. Amanda/Ida var kunststudent og drev skyteskole i Miami med sin kjæreste. Hun ble også tiltalt for ulovlig våpenbesittelse. I det føderale varetektsfengselet FDC har Skjelbakken blikket med seg, de mange skarpe observasjonene gjør boken verdt å lese. I en stor manual nye fanger får står et avsnitt om hvordan «unngå seksuelle overgrep». Blant rådene er: «opptre selvsikkert til alle tider...ikke ta imot gaver eller tjenester... Ikke godta tilbud fra en annen innsatt om å være din beskytter.»

Kvinneavdelingen virker brutal. Men hun får en bunkie, en cellekamerat, som hun går overens med. Støyen fra fjernsynet er høy, ventilasjonen så kraftig at fangene fryser døgnet rundt, maten simpel, skillet mellom de spansktalende og amerikansktalende fangene er stor. Skjelbakken lærer seg kodene som å gå med dobbeltsokk når de skal i fengslingsmøte, da skjærer ikke lenkene inn i leggene.

Hun får venninner, klarer å trene regelmessig, lærer å glede seg over det lille de kan få tak i av mat. Hun dras inn i et særegent kvinnefellesskap, deler gleder og sorger, hører miserable familiehistorier, om vold og overgrep, om lengsel etter barna, om skjebner. Penger er mangelvare, og noen av medfangene stripper foran fengselsvinduet foran de mannlige fangene.

Skjelbakken er ressurssterk og sysselsetter seg selv med å tegne portretter av medfangene og tar initiativ til språkundervisning. Hun skriver varmt og solidarisk om medfangene. Mot tampen blir det litt uttværet, her kunne forfatteren ha anstrengt seg litt mer for å gi teksten et løft. Det er stoffet verdt.