Bokanmeldelse: Sara Blædel: «Dødssporet»

En høne blir slaktet og ofret. En skarp kniv går fra mann til mann som risser et sår i armen før de blander blod. Unge Sune er med. I natt skal han tas opp i brorskapet, han skal bli mann. Blodsbrødrene har skaffet til veie en prostituert som skal innvie ham i manndommens hemmeligheter. Etterpå skal de alle forlyste seg med henne. Sune blir vettskremt, og noe går fryktelig galt...

Det koker av konspirasjoner, hemmeligholdte voldshandlinger, paranoia og hevnmotiver i den blide sjællandske bygda Hvalsø utenfor Roskilde hvor Sara Blædel lar sin heltinne Louise Rick konfrontere en edsvoren ring av Åsadyrkere. En ung gutt har rømt til skogs og blir ikke funnet, en ung kvinne er savnet, men ingen i det trange, gjennomsiktige samfunnet har sett eller vet noe. Alle har noe på alle.

Etter hvert kommer Louise på sporet av ugjerninger som går både år og generasjoner tilbake, men er hennes standhaftighet og overbevisning nok til å sprenge den onde sirkelen? Opplegget med vikinginspirert gudedyrkelse midt i vårt moderne samfunn er spennende, likeså beretningen om arbeidet med å sprenge den edfestede lojaliteten overgriperne imellom. Men her og der skorter det på kraft i selve fortellingen.

Stoffet er godt, men form og stil flyter altfor ofte ut i det repeterende, det klisjéfylte og småpratende. Tidssprang og dramaturgi virker også ganske løst sammentråklet. Så selv om mysteriene yngler, truslene gjaller og opprullingsscenen er spennende, er det mangelen på rent litterær dybde og driv som gjør denne romanen til noe mindre enn den kunne ha blitt.