Bokanmeldelse: Johan Theorin: «Gravrøys»

De faste leserne vil neppe bli skuffet denne gangen heller. Det er sommer på Ôland. Feriefolket strømmer i tusenvis til den populære øya. Campingplassene fylles opp, og Lady Sommertime inntar det lokale diskoteket med platebunken sin.

Den gamle sjømannen Gerlof Davidsson, betrakter det hele med et skeivt smil. Byfolk er byfolk, men de må gjerne låne paradiset noen få uker hvert år. Så skyer det brått over. En av de besøkende er definitivt ikke på ferie. Uhyggelige ting begynner å skje. Et skip forsvinner i dypet. En vakt på det lokale hotellet tas av dage. Hvem er den fremmede, og hva er hans ærend?

Langsomt begynner Gerlof Davidsson å nøste i de ulike trådene, og etter en stund ser han konturene av en skikkelse fra hans egen fortid på øya. Den gang han som gutt hadde sommerjobb på kirkegården. Theorin bretter denne gangen ut en høyst spesiell hevnhistorie, med røtter langt inn i Stalins terrorregime på tredvetallet. Fortellingen om svenskene som utvandret til det de trodde var det sosialistiske paradiset, er spennende og interessant på alle måter.

Likevel bidrar de mange lange tilbakeskuende partiene til at romanen deles i to svært ulike bolker. Det blir litt vanskelig å koble Stalins redsler med en eldgammel manns ugjerninger på en svensk sommerøy rundt årtusenskiftet. Litt søkt, rett og slett, selv om forfatteren syr det ganske pent sammen. Skildringene av Gerlof Davidsson, som mange vil huske fra tidligere bøker, er som vanlig sterke, ofte poetiske, som i en sluttscene som jeg naturligvis ikke skal avsløre her.

Det er all grunn til å gratulere Johan Theorin med avslutningen på denne tetralogien. Den har blitt en påle i nordisk krim.

Boken er oversatt av Kari Bolstad.