Hollywood har igjen kastet øynene på en populær ungdomsroman med klassiske ingredienser som identitet og kamp for frihet satt i en dystopisk fremtid. «Divergent» er basert på første bok i en trilogi av Veronica Roth, så her er det bare å bli kjent med universet først som sist. Enda godt at første film ut fungerer utmerket og utfører nøyaktig hva den tar seg mål av å gjøre. Vi befinner oss i et postapokalyptisk Chicago, stengt inne bak en mur.
For å opprettholde freden har myndighetene delt inn menneskene i fem fraksjoner: de Lærde, de fryktløse, de fredsommelige, de sannferdige og de uselviske. Vår heltinne Tris og hennes familie tilhører sistnevnte kategori. Som alle andre ungdommer må hun ta et valg hvilken fraksjon hun vil tilhøre, og overraskelsen er stor da hun velger de fryktløse. Fraksjon kommer nemlig foran familie, og Tris må forlate sine kjære for siste gang. Men tester Tris har gjennomgått på forhånd, kun overvåket av én kvinne, har nemlig vist at Tris passe inn i alle fraksjoner. Hun er en divergent, en trussel mot myndighetenes kontroll. Vi følger Tris gjennom de knallharde «opptaksprøvene» hos de fryktløse. Grundig, men uten å overforklare får filmen frem den ulmende motstanden mot det totalitære.
Shailene Woodley er et glimrende valg i hovedrollen: Hun har «nabojente»-kvaliteter som gjør det lett å heie på henne, samtidig som hun «vokser med oppgavene» og får autoritet. Scenografien unngår det grådystre som har nærmet seg klisjeene de siste årene. Som seg hør og bør får vi noen doser romantikk med på kjøpet, men det er klissefritt og følger naturlig av historien. Nesten to og en halv time er lenge, noe som ikke sjelden medfører transporteteapper i fortellingen. Så skjer ikke med «Divergent», drama og action sorteres kløktig. Det er bare å glede seg til fortsettelsen!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN