ALBUM: ROCK
Erlend Ropstad
«Her om natta»
(Later Gator/Musikkoperatørene)
Erlend Ropstads tekster er fremdeles fulle av menneskelig tvetydighet, men musikken er blitt hardere.
Den utflyttede sørlendingens forrige, «Hva om det ikke er sånn som du tror at det er» gikk gjennom flere inkarnasjoner før den endte som det stillfarne mesterstykket vi kåret til fjorårets sjuende beste norske album her i VG.
Sannelig fikk platen to nominasjoner til Spellemann også. Dessverre uten uttelling. (Den burde i alle fall ha fått én.) Og den solgte mindre enn den fortjente.
2013 ga uansett omstarten og tryggheten den tidligere engelsksyngende inderligpopperen trengte.
På oppfølgeren er han mer selvsikker og bråkete. Men like tvetydig.
Åpningen er en sjalu metahyllest til gamle svenske visesangere. Komplett med parodisk eksistensielt refreng, der Ropstad konkluderer med at han selv skal bli en gammel svensk visesanger og leve godt på en spydig vise om Kristiansand.
Resten av albumet består verken av viser eller spydigheter. Derimot er den full av nyere, svensk klang.
Ropstad 2014 er mer riffbasert Winnerbäck enn nylonstrenghviskende Vreeswijk.
Fra gitartunge «Maria» og den poppunkete tittellåten til den seige førstesingelen «Ikke syng», er dette på utsiden et mer energisk album. Medvirkning av fullt band har gjort 39-åringen mer overstrømmende.
På innsiden er det vel så overstrømmende doble selvmotsigelser. Ting som ikke ble sagt, ting som ikke burde vært sagt høyt og følelser som aldri ble utvekslet.
Det er faren som har prioritert et liv på veien i stedet for å være far. Han som står utenfor døren og ikke tør å banke på. Han som dumper Elisabeth, akkompagnert av sprudlende bluegrass.
Andre låtkarakterer går det betraktelig bedre med. For helheten har mindre famling, færre inderligheter og generelt mer håp.
Det gir håp om at flere skal plukke opp Ropstad. Og at Ropstad skal plukke opp en Spellemann for denne.
BESTE LÅT: «Maria»
TOR MARTIN BØE