Selv om det nok må innrømmes at det er mye diktning og ikke særdeles presis Bibel-historie i denne filmen, har den utvilsomt sine ytterst fascinerende sider.
Ser man på bibelhistorien, vil man forstå at syndefloden på sett og vis markerer på en skapelsesberetning som gikk feil.
Gud, kort og godt, angret på at han hadde skapt menneskene; de oppførte seg riktig ille. Og ville utrydde dem, sammen med alt liv på jorden. Men Noa ble redningsmannen med sin Ark der han reddet sin familie og et forplantningsdyktig par av alle slags dyr.
Deretter regnet alt bort og ble utslettet.
En forferdelig og drabelig historie. Som, ved nøyere lesning, ligger et stykke unna den litt søtladne søndagsskolehistorien man kjenner. For det finnes både ånder og guder og mystiske kilder og «kjemper» i Bibelen. Dessuten ble menneskene nesten 1000 år gamle i denne tiden. Skal vi tro Bibelen. Noa ble 950.
Regissør Aronofsky har diktet fritt, men kløktig og kastet seg ut i en forunderlig lite religiøs historie; høres «Gud» i det hele tatt?
Men Skaperen nevnes hele tiden. Og menneskenes store synd er at de har forgiftet jorden med sitt virke og sine grusomme måter å forvalte skaperverket på. Så snakk om øko-thriller!
Dessuten er det et moral-drama, der Noahs egen kamp mellom hva som er rett og hva som er riktig står i sentrum, på en grell, effektiv måte.
Selvfølgelig oppfyller filmen alle tidens dataanimerte muligheter til fantasy-anstrøk, vill dataanimering, vanvittige slagscener og bulder og brak. Sånn sett en høyst moderne film.
På den annen side er det kløktig avveid mellom menneskelig drama og ytre dramatikk, temmelig stor i sitt alvor og ikke sjelden imponerende intelligent i sine mytetolkninger.
Så, joda: Her er mye. For mange!
JON SELÅS