Denne nye norske filmen er et prisverdig og bunn ærlig forsøk på å lage en statusrapport om en ung kvinne, hvis problemer er til å kjenne seg igjen i.
Hun er 20 og samboer med anstendige Adam. Men hun er også redd og usikker, et forhold som først og fremst bunner i en far som svikter som far; han har levd det livet han selv har kunnet - uten å ta konsekvensene av at barnet han engang fikk trengte mer nærvær og trygghet enn han åpenbart kunne gi.
Mangel på modenhet og ansvarsfølelse - uansett alder - er et grunnleggende kjempeproblem for mange. Og det har skadet mange.
Sånn sett er det viktige, identifiserbare elementer her. Prisverdig nok. Problemet er bare at prisverdighet ikke nødvendigvis fører til en god film.
For her strever «Elsk meg» en del. Handlingen og utviklingen er forutsigelig. Og skuespillerprestasjonene når ikke aldeles frem med sitt forsøk på nyanser og dybde.
Enhver film skal vurderes selvstendig og på egne premisser. Kanskje er det uflaks, kanskje er det dårlig timing. Men sannheten er at denne filmen, denne vinteren, kommer i en serie nok så følelsesbaserte og åpenbart lite publikumsappellerende norske filmer, som, som sådanne, danner et litt blast og lite spenstig tilbud av norsk film.
Det setter sitt preg.
Prisverdigheten til tross.
Dessverre.
JON SELÅS