Plateanmeldelse: Kråkesølv - «Kråkesølv»

Hver gang artister med flere plater bak seg gir ut et selvtitulert album, må problemstillingen drøftes: Gadd de ikke å finne på en skikkelig tittel, eller prøver de å si at nå har de gjenoppfunnet seg selv?

I sistnevnte kategori er «The Beatles» og «Blur» vanlige eksempler å trekke frem, men man trenger ikke å gå så langt tilbake i tid - de fleste er enige om at tre måneder gamle «Beyoncé» redefinerte avsenderen.

Hva så med bodøbandet Kråkesølv?

Kvartetten fikk stor oppmerksomhet for debutplaten sin - ikke ufortjent, men det handlet mer om et originalt språklig uttrykk i velkjent musikalsk drakt, enn om et virkelig vellykket album.

De to oppfølgerne hadde ikke så mye progresjon å vise til, og den halvlunkne mottagelsen av «Alle gode ting» (2012) var muligens en vekker for Kråkesølv. Nå måtte noe skje.

Og noe har skjedd. Ikke bare har Jørgen Smådal Larsen (fra Truls-anførte Lukestar) tatt over trommestikkene, han har også tatt halve produksjonsjobben. Resultatet er et bedre, mer utadvendt Kråkesølv, om enn mer merkbart enn direkte hørbart.

Bandet har nemlig ikke forandret seg mye; de står støtt i landskapet der indiepop streifes av mild prog og postrock.

Samtidig har de åpenbart vært gjennom en modningsprosess. Særlig merkes det i tekstene, som før var skjemmet av irriterende metaforbruk - «tynnslitte håndduka» og slikt.

Da er det mer trøkk i linjer som: «Du snudde på kver stein du kunne finn/Så snudde du på hælen og gikk/Skråblikkan gjor dæ nesten blind/Da du prøvd å finn glede med logikk».

«Kråkesølv» byr på ti sanger, og fint lite dødkjøtt - det er bandets sterkeste, mest konsise knippe melodier til nå.

Singelen «Ikke rart vi blir sprø» er et jubelbrøl av en poplåt. «Etter økanes livslyst kom dødsangst» viser Kråkesølv fra en akustisk, pastoral side som kler dem godt. Og mer vidunderlig bittersøt naivitet enn «Bare på besøk» må man oppsøke relativt tidlig deLillos for å matche.

Flere steder, som på «Det resonner ikke i mæ», minner Kråkesølv om Motorpsycho på sitt mest utadvendt nittitallistiske, på samme måte som trønderkollegene fremstår bandets samspill ofte mer kommunikativt enn innøvd.

Greit å kalle platen «Kråkesølv», da?

Ja. Forgjengerne er bronse i forhold.

BESTE LÅT: «Etter økanes livslyst kom dødsangst»

* Slippes 28. mars; Wimp legger ut en ny låt fra albumet hver dag frem til da.