Det er nostalgi, skarpe humoristiske sideblikk og mengder av lekenhet når den amerikanske regissøren Wes Anderson «sjekker inn» på Grand Budapest Hotel; et sted som på sine glansdager representerte essensen av europeisk storhet og rikdom.
Ved tilbakeblikk følger vi en intens periode der adelige med milelange navn, uendelig rikdom, kulturell eleganse, håpefulle oppkomlinger og grådige gribber speiler en tid der dekadanse og krigshissende aggresjon ligger som en klam hånd over det hele.
Anderson har i sine tidlige filmer, nå senest med «Moonrose Kingdom» demonstrert sin evne til å fortelle underfundige historier med sterke farger og visuell stringent presisjon. «The Grand Budapest» er nærmest som en velkomponert opera, med såpe-operaens overdådige hendelser - men fortalt med vidd og eleganse
.
Hovedpersonen er den Gustave H, conciergen på det sagnomsuste hotellet; en mann som løser absolutt alle problemer for sine gjester, og som med like stor selvfølgelighet tilfredsstiller sine eldre kvinnelige gjesters fysiske behov
I Ralph Fiennes skikkelse er han en fornøyelse å skue. Han er en figur med en forgangen tids dannelse og ydmykhet som åleglatt kombineres med usedvanlig handlekraft, det være seg på flukt fra skurker og politi, eller i samkvem med en gjeng karikerte fanger i et dystert fengsel. Brå vold, død og tragedie biter ikke på denne mannen med en butlers ultimate diskresjon som rettesnor.
Det øvrige persongalleriet er frodig ivaretatt av et topplag med skuespillere selv i de minste biroller. De er med på denne lekne stilen som formidles med en letthet og med et innhold som også beveger seg under overflaten.
BORGHILD MAALAND