Dersom de hadde laget en film om Vegard Skjervheim, som i fjor ga «generasjon Y» et ansikt ved å stå frem som «profesjonell NAV'er», hadde den kanskje blitt omtrent som «Oh Boy».
Niko Fischer (Schilling) gjør ingenting. Han droppet ut av jusstudiene for to år siden, uten å fortelle far som betaler for moroa, og går nå stort sett rundt og flanerer i Berlin.
«Oh Boy» følger en uvanlig begivenhetsrik dag i livet hans. Alt han egentlig ville ha, var en kopp kaffe. I stedet må han dumpe kjæresten sin, ta en tur innom myndighetene (han har mistet lappen på grunn av fyllekjøring), treffe sin sinte far på golfbanen, stikke innom et filmsett, møte en gammel skolebekjent - og bli droppet av henne. Dagen ender med et skjebnesvangert møte med en gammel fyllik på en kneipe.
Ennskjønt «skjebnesvangert»? Ingenting virker å virkelig gå inn på den giddalaust ubehjelpelige unge mannen. Han vet ikke hva han vil med livet. Han vet bare at han vil ha kaffe.
«Oh Boy» er en episodisk, «hip» liten film, skutt i jazzete sorthvitt. Filmspråket er nesten «cinéma vérité»,
dokumentarisk. Det er også et atmosfærisk portrett av en by, og en selvsikker, stilsikker, riktig så morsom debutfilm fra en regissør (og en skuespiller, Schiller) det kan være smart å følge videre.
MORTEN STÅLE NILSEN