Det er en smule overraskende at det nå foreligger en oppfølger.
Den gode nyheten er at den er bedre enn forgjengeren. Den dårlige nyheten er at den bare er ørlite grann bedre.
«Percy Jackson: Monsterhavet» er selvsagt nok en gang basert på en bok i Rick Riordans serie. Om unge Percy, den greske guden Poseidons kjødelige sønn, en såkalt «halvblod».
Handlingen? Må vi? Huff, OK da: Et tre, i sin tid vokst ut av halvbloden Thalia, Zevs datter, er i ferd med å visne. Med det vil forsvarsmuren rundt «Camp Half-Blood», halvblodenes hjem, bli sårbar for farer utenfra - spesifikt et komplott som dreier seg om å gjenopplive den falne titanen Kronos. (Han er svært sint).
For å unngå dette, må våre helter - Percy og Annabeth, samt satyren Grover og kyklopen Tyson - legge ut på jakt etter «Det gylne skinnet», et tipptopp teppe som kan fikse det meste.
Så er CGI-festen i gang. «Percy Jackson: Monsterhavet» er så stappfull av datagrafikkeffekter at den praktisk talt er en tegnefilm. Vi møter monstre både sjø og land, de fleste av dem gyllent glorete for å liksom se «greske» ut. Filmen vil være julaften for små gutter som aldri blir lei av å se mennesker sloss mot animerte beist, og en gigantisk tålmodighetsprøve for alle andre. (Filmen har 11 års aldergrense, men er ganske skummel).
«Percy Jackson: Monsterhavet» besitter ikke fnugg av magi. Historien er enkel, men regissør Freudenthal klarer likevel å klusse den til - det er nok en fordel å kjenne «Jackson-universet» godt på forhånd om man ønsker å følge med i alle de forvirrende svingene. Det lille som finnes av sjarm her, besørges av de måtelig engasjerende skuespillerne.
OK. De lager ikke flere «Harry Potter»-filmer. Det er derfor denne dårlige kopien finnes. Vi får sette vår lit til den kommende «Hunger Games»-filmen i stedet.
MORTEN STÅLE NILSEN