Produsentene Paradox og regissør Gamleng har virkelig lekt seg med Anne-Cath. Vestlys univers. Tiden er 70-tallet - med hjulvisper og gamle lastebiler; godt pakket inn i en eim av velvilje, snille folk og godlynt samkvem.
Men filmen styrer likevel unna sukkerspinnets altfor søtlige smak. Først og fremst fordi fortellingen om mormor og de åtte ungene er brettet ut med tempo, flyt og et persongalleri som overbeviser i alle ledd, fra Grefbergs litt forsiktige, hjertevarme mormor, via Bolsø Berdal og Thomas Byes smått vimsete foreldreroller og til ungeskokken med Anna P.G Nygaard som nydelig frontfigur som den litt engstelige, men handlekraftige Mona.
Og når man først skulle angripe Mormor-konseptet med friskt blikk, uten å ødelegge Vestlys grunntone, fungerer musikalvarianten helt utmerket. Nostalgien er synlig, ikke minst gjennom et vell av smektende låter (av Steinjo, Eyvind Andreas Skeie, Kate Havnevik og Nils Petter Mørland).
Handlingen, med sang og dans i bøtter og spann, har klart et «gammeldags» preg, men replikker og tempo er av nåtidskarakter. Uten at det gjørers til et stort nummer, skjønner man raskt at mor og far tatt med seg noen unger hver til sitt felles bo; ett rom og kjøkken. Følger du godt med så får du ypperlige tips til hvordan møblere smart på liten plass!
I dette muntre univers, gis det godt rom for det eldgamle begrep som handler om å bry seg om sine medmennesker. Moralen er klar, men serveres med lun smak uten belærende pekefinger.
I blant blir det litt i overkant tjo og hei og hopp og dans, men ikke mer enn at dette er en sympatisk filmopplevelse som gir en smilende opplevelse, for barn, foreldre og besteforeldre.