«ÅÅH!». Vokale, ufrivillige utbrudd hører med til sjeldenhetene under pressevisninger sammen med blaserte filmkritikerkolleger. Men ovennevnte utbrudd glapp ut av undertegnede under visningen av «The Conjuring» forrige fredag.
Dette er nemlig en svært vellykket skrekkfilm. Forlatt kjeller med antikke møbler, dører som åpner seg av seg selv, klokker som stopper midt på natten, og fugler som faller død til marken uten grunn. Uironiske, høytidelige demonutdrivere! I en eldgammel New England-villa som knirker! Det er ikke ofte omtrent samtlige klassiske skrekkfilmingredienser legges i gryta i én og samme film. De gangene det skjer får man gjerne latterlig overdrevne Bø!-filmer som ikke skremmer ett sekund («The Haunting», 1999 f eks).
I «The Conjuring» klarer man utrolig nok å blåse liv i samtlige slitne skrekk-klisjeer og servere dem med måteholdet som trengs. Slutten dras nok ut et kvarter for lenge, men det tilgis. «The Conjuring» er ypperlig håndverk rett og slett, og selv om man garantert har tatt så mange «kunsteriske valg» som tenkes kan får filmen et par ekstra gysepoeng av å være «basert på en sann historie». Her er det bare å lese seg opp på originalene!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN