KONSERT: Danny Brown
STED: Vika, Øyafestivalen
PUBLIKUM: cirka 600
Til lyden av en dundrende trap-beat, løper han ut på Øyas minste utescene, sjangler litt i takt og drar i gang med den hektiske «Witit».
Som han spretter rundt på Vikascenen fremstår 32-åringen som en av de mer unike rapkarakterene fra de siste årene - de løse håndleddene, stemmen til en erketypisk blaxploitation-hallik, utseendet til pastoren i «Amerika for mine føtter» og like hysterisk spytting som alt det tilsier. Og klart er han underholdende.
Han går hardt i malingen med «Molly Ringwald», «The Black Brad Pitt» og «Blueberry Pills», men sliter med å nå gjennom til å begynne med. Den sporadiske diksjonen er helt utydelig til tider og publikum kjenner ikke godt nok til det noe liktlydende materialet til å kunne reagere på «allsang»-partiene.
Men etter første halvdel løsner det seg med «I Will» og det helt fandenivoldsk industrielle synthstykket i «Dip». Derfra og ut, med «Terrorist Threats», buldrende «Monopoly» og «Kush Coma» viser Danny Brown at det ligger vekt i all hypen han har badet i de siste to årene.
Det er deilig med god bass, men Danny Brown ga ikke inntrykk av at han fortjener en større scene enn lille Vika.
SANDEEP SINGH