Og før man slår fast at Gus Van Sandt er blitt streit på sine eldre dager (det begynte med «Milk», 2008), får man ta med i beregningen at «Promised Land» opprinnelig var ment å være hovedrolleinnehaveren Matt Damons regidebut, og at Van Sandt bare er innleid arbeidskraft her. Filmen er basert på Damons manus, skrevet sammen med forfatteren Dave Eggers og John Krasinski (som spiller den sannsynligvis ironisk navngitte miljøforkjemperen Dustin Noble).
Damon er som mange vil vite en engasjert mann, og «Promised Land» er et utilslørt innlegg i den pågående, betente debatten om «fracking» - frigjøring av naturgass ved å brekke opp skiferlaget i jorden. Damon spiller Steve Butler, ung og fremadstormende i selskapet Global, som sammen med kollegaen Sue (McDormand) er på vei til en liten småby for å overbevise bøndene der om at de bør bli med på gullrushet. De har lommene fulle av smørepenger og forlokkende løfter om gull og grønne skoger. De selger en rask vei ut av den nye amerikanske depresjonen.
En gammel naturfaglærer (alltid severdige Hal Holbrook) og den unge miljøverneren stikker kjepper i hjulene deres. Fracking, mener disse, er ikke uten risiko. Er menneskene i byen villige til å risikere sine hjem og sine liv for en (stor) neve dollars? «Hei, Bruce Springsteen!», roper lokalbefolkningen etter sistnevnte - noe som i enkelte amerikanske kretser er synonymt med «kommunist».
«Promised Land» slekter en hel del på de mange anti-atomkraft- og agrarromantiske amerikanske dramaene som dukket opp i siste halvdel av syttitallet og første halvdel av åttitallet. Damon spiller en «James Stewart»-rolle: En redelig mann med et moralsk valg å ta. Alt han har til å hjelpe seg er sin egen samvittighet, og en god kvinnes potensielle kjærlighet (Rosemarie DeWitt).
Det er deilig å se en skuespillerdrevet film med et idealistisk ærend - det lages sannelig ikke mange slike lenger. Den avsluttende «twisten» er trolig ikke så fjern fra hva som kunne ha hendt i virkeligheten, som man ville håpe.
«Promised Land» unngår imidlertid ikke «aktivistfilmens» største feller: Overtydeligheten og den moralsk høyverdige sentimentaliteten. Det er en ganske god film. Men ikke god nok til å overbevise noen som ikke allerede er enig med de som har laget den.
MORTEN STÅLE NILSEN