Den første filmen skuffet inn mer penger enn ventet, og i et Hollywood på desperat jakt etter nye «franchises» var en oppfølger uunngåelig. Uten å være banebrytende ett sekund hviler «Red 2» enda sterkere på tegneserieverdenen hvor det hele startet, blant annet gjennom tøffe animerte overganger hvor karakterene sklir over i tegneserieformat. Liksom for å understreke at dette ikke har veldig mye med virkeligheten å gjøre.
Det hender ikke altfor ofte at man trekker frem skuespillerensemble som en actionfilms største force. Anført av en lun (har han blitt det på sine eldre dager?) Bruce Willis returnerer den samme gjengen, minus Freeman som ofrer seg laget i slutten av forrige film. Samtlige ser ut til å storkose seg: Malkovich med noia er morsomt, og jammen får ikke Dame Helen Mirren parodiert seg selv som Dronningen også. Kostelig!
Rollelisten er i tillegg utvidet med Anthony Hopkins, som gal vitenskapsmann (det har vi sett mange ganger før, for mye tegneseriefigur), Zeta Jones (russisk hemmelig agent) og «verdens desidert beste leiemorder» Han-Cho Bai, den koreanske actionhelten Lee Byung-hun som kompletterer actionpakken med kampsporttriks de eldre kollegene ikke kan matche. Frank (Willis) er fortsatt RED-agent (retired, extremely dangerous) og kalles motvillig tilbake i ringen for å finne igjen en bærbar atombombe fra den kalde krigen på avveie. Filmen feier over Paris, Moskva og London hvor vi presenteres for utallige nye måter å komme seg ut av umulige situasjoner hvor toget burde ha gått for lengst, hele veien dandert med sarkastisk dialog. Forvent logiske brister, og ikke særlig til undertekst, men en hel drøss stunts og actionsekvenser det går an å le høyt av. «Red 2» er ufarlig sjangermoro, lett fortært og akkurat slemt nok.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN