ALBUM: ROCK
Grant Hart
«The Argument»
(Domino/Playground)
Det burde være Grant Harts tid, dette. Fjorårets sjarmøretappe fra Bob Mould kastet nytt lys over bedriftene til Hüsker Dü - hvori Mould var en slags «John Lennon» mot Grants hardcore-«Paul McCartney».
Han har kontrakt med et seriøst selskap, og det er en film om ham på trappene.
Konseptalbum
At «The Argument» er et konseptalbum, basert på en William S. Burroughs-bearbeidelse av John Miltons dikt «Det tapte paradis» er også, på papiret, lovende nyheter.
Grant er ikke ukjent med det store lerretet: Såvel hüskernes «Zen Arcade» (1984) som Nova Mobs «The Last Days Of Pompeii» (1991) var ambisiøse «rockoperaer».
Men. Hvorfor har han valgt å gjøre «comeback»...som David Bowie?
Mysterium
Helt hvordan det har seg at Hart fra tredje sang og ut, helt inn til mål 17 kutt senere, gjør sitt beste for å høres ut som vinneren av en Bowie-imitatorkonkurranse, er et mysterium.
Han har London-aksenten. Han har de distinkte fraseringene. Det er superbisarre greier. Og ganske ødeleggende.
«The Argument» har få av Harts øsende, pøsende poplåter. Mye av materialet ligger i et søtt, nesten «camp» sekstitallsleie (det topper seg i den absurde «Underneath The Apple Tree», et musichall-nummer av «The Laughing Gnome»-kaliber).
Uferdig
Men det er gode tilløp her, de rudimentære fremføringene til tross (han spiller det meste selv). I særdeleshet «Is The Sky The Limit?» og tittelkuttet.
Et interessant, uferdig album. Og jammen et ganske forstyrrende et, også.
BESTE LÅT: «Is The Sky The Limit?»
MORTEN STÅLE NILSEN