Plateanmeldelse: Cody Simpson - «Surfers Paradise»

Denne uforskammet kjekke (og forbausende voksent utseende) 16-åringen er i Justin Bieber-manager Scooter Brauns stall, vokste frem på samme YouTube-baserte vis som den kanadiske tøysekoppen, og har per nå fem millioner følgere på Twitter.

I dag slipper han sitt album nummer to over mesteparten av verden, til sterk respons på iTunes-listen i mange land - ikke minst den norske, hvor Simpson tidvis har overgått selv Jay-Z i salg.

I likhet med Bieber vet han å bruke sin posisjon på sosiale medier; natt til i dag ba han sine følgere - «angels», som han kaller dem - om å bruke albumcoveret hans som profilbilde.

Også i likhet med Bieber satser Simpson (og Braun) på kortspilte utgivelser; han har allerede to EP'er bak seg, og dette er hans andre album med lengde på ca. en halvtime.

Og det er pop så florlett som det er mulig å få det uten at alt blåser bort.

På «Surfers Paradise» har han dempet dansefaktoren som preget de tidligere utgivelsene hans, og lagt mer vekt på Jason Mraz-aktig, akustisk-klingende stoff.

Det er ikke usympatisk; en låt som «No Ceiling» har endog et riktig overbevisende reggae-gyng.

Stemmen hans er som karamell i øret, og tekstene er så innsmigrende og tilsynelatende uskyldsrene at det er vanskelig å se for seg at ukyssede tenåringsjenter vil være i stand til å stå imot.

Men det er fryktelig liktlydende, og får Bieber til å fremstå som en råtass av en urbanist i forhold.

BESTE LÅT: «No Ceiling»