FEST: Calvin Harris
STED: Hovedcenen, Hovefestivalen
PUBLIKUM: cirka 10.000
AKTUELT ALBUM: «18 Months»
Det begynner å bli et velkjent triks dette - å avslutte Hovefestivalen med pur stekefest foran hovedscenen. Akkurat som i fjor, hadde band som spilte tidligere på fredagen problemer med å samle nok publikum, på tross av at været var mye bedre i år. Festivalområdet var et øde.
Så hva gjør man for å få utslitt ungdom ut av campingteltene? Jo, selvsagt. Man får Calvin Harris til å snekre sammen den siste festen. Og det er effektivt fra han går i gang med «Spectrum» (Florence + The Machines) og «Awooga» mikset med det skrikevennlige refrenget i Simians «Never Be Alone».
Hovefestivalen ble til Tryvann både i fjor med Skrillex og året før der igjen med Deadmau5. I manges øyne, en utradisjonell konsertform, men det er akkurat slike artister som fyller verdens største arenaer. Og med god grunn. Ingen dirigerer gigantfester som dem.
Det er dog noe trist å se den Calvin Harris, som ga ut sjarmbomben «Acceptable in the 80s» for seks år siden, redusere talentet sitt til blodkalkulerte, og nokså monotone beat-drops. For den i tjue minutter av settet låter alt som den samme sprutesynthen og den samme fjompetakten, med nye stemme-samples som små reklamesnutter i blant. Ingen god dramaturgi i midten, men han lever opp til «Eat, sleep, rave, repeat».
Hendene er dog i luften hele veien og da skotten avslutningsvis spiller Prodigys enestående «No Good» går det i euforisk oppkok. Momentet vedvarer ved hjelp av en nydelig rungende «Sweet Nothing» og konfettieksplosjoner, godt avsluttet av Avicii & Nicky Romeros «I Could Be The One».
Dette koblet folk. Uansett alder. I natt var vi alle russ.
SANDEEP SINGH