Showpremiere: «Slowgirl». En cabaret av og med Brit Elisabeth Haagensli. Havna hotell, Tjøme. Med: Terje Norum. Regi: Peter Brandt.
Med et crazy bastskjørt, vrikk og papegøyehodepryd ramler hun inn på den lille scenen på Tjøme og mimesynger til «I'll be there». Hun smeller i gang med 50-talls revystemme og østkantidalekt a la Einar Rose forteller hun vitser og blødmer med knirkefri timing. Men snart blir hun avbrutt av pianist - og kveldens eneste sidekick - Terje Norum som spør hva i all verden hun holder på med. «Har jeg driti meg ut nå? Er ikke detta sommershow a?».
Hun serverer et overrumplende friskt sluttpoeng og harselerer og ironiserer over sommershow-klisjeen. Paradoksalt nok er det nettopp mer sprelsk galskap «Slowgirl» kunne trengt. Cabaret-Elisbeth blir nemlig litt i sløveste laget. Synge vet vi at hun kan, og hun hopper lekende lett fra Prøysen til Kinks via Chuck Berry. Praten i mellom, med søte oppvekst- og karriereanekdoter om auditions og det å bli «ei middelaldrende dame som er frynsete i kanten» blir imidlertid for slapp og ufokusert. En god del av den knappe halvannen timen showet varer er viet slikt, men dessverre blir man verken særlig rørt eller særlig lattermild.
«Is this all there is» synger hun mens hun harselerer over alskens realitykonsepter - men poengene er for få og for dårlige til at vi husker dem etterpå. Bedre går når Haagensli henter fram to av sine mest minneverdige figurer fra sin lange karriere: Gro Harlem Brundtland og Kari fra Fredrikssons fabrikk. Ingen autopilot å spore, for begge er oppdatert med 2013-livsanskuelser - vi humrer, men brøler ikke helt. Brølene kommer først når 59-åringen hopper til hard techno iført russedress og med en perfekt brisen intonasjon. «Lise» har tatt opp fag i voksen alder og får lov til å feste igjen på russebussen «Twitterfitter». Et klassisk, godt gammeldags revynummer som smeller! Men så er det brått slutt, og vi sitter der igjen med følelsen av et litt uforløst show hvor man mest tenker over alt man ikke fikk.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN