Riktignok er drøye to timer i overkant langt, selv for en god thriller. Og selve intrigen byr på en del innfløkte krumspring, slik det ofte blir når det politiske apparat samrører med politi og/eller sikkerhetspoliti. Det gjøres ofte i denne fortellingen der pupper og politikk møtes på en arena de helst ikke vil skal nå offentligheten; i bordeller eller på hotellets soverom.
Filmen er delvis basert på fakta; ryktene om justisminister Geijers bordellbesøk, og fengslingen av bordellmamma Doris Hopp. La oss anta at mye er fiksjon, men skildringen av hvordan man i maktens korridorer bedriver et intenst renkespill for å skjule de mørkere sider, har en intens, lavmælt og effektiv skyggevirkende effekt. Den hederlige snut på jakt etter sannheten har en god forsvarer i Simon Berges nøkterne fremstilling.
Som en kontrast til det trygge 70-talls «folkhemmet», seiler bordellmamma Dagmar inn i de velståendes tilværelse. Pernilla August er praktfull som frodig hallik. I det ene øyeblikk en omsorgsfull mamma for sine callgirls, i neste øyeblikk en skånselløs forretningskvinne som gjerne går over lik. Sven Nordin matcher henne godt som slesk medspiller.
Sentral i stallen er Iris, 14-åringen fra et ungdomshjem som med sitt uskyldsrene blikk og fine kropp blir et lett bytte for horemammas lokkende tilværelse med champagne, dyre middager, fine klær - og litt sex på kjøpet. Sofia Karemyr skaper et ømt og troverdig portrett av henne i en film som også gir et svært detaljrikt bilde av 70-tallet.
Bildene, musikk, kostymer, bilene - detaljene er overbevisende. Filmen kunne ha spilt på sex - i og med at det er selve salgsvaren i denne historien. Den gjør ikke det, de menneskelige relasjonene er i førersetet; med gjennomført gode skuespillere i alle ledd som gir filmen intensitet og nerve.
BORGHILD MAALAND