Den spanske mesteren forsøker å finne tilbake til sitt glade 80-talls-jeg, men lykkes ikke hundre prosent.
Etter et par mørke mesterverk løsner Pedro Almodovar på crazy-snippen igjen.
«Amorøse passasjerer» er ifølge regissøren en hyllest til 80-tallets Spania, og perioden han selv slo igjennom. Med litt godvilje går det an å kjenne vibbene fra tidlige komedier som «What Have I done to Deserve This» og «Pepi,Luci», men «Amorøse passasjerer» føles ikke like spontan som nevnte filmer. Èn scene er talende i så måte da de tre homofile flyvertene kaster seg ut i koreografert musikaldans midt i filmen til tonene av 80-talls slageren «I'm so exited». Søtt det altså, men søtt på samme måte som å se 60-åringer (eller 40-åringer for den saks skyld!) i bandskjorte på festival. Det er gjort hundre ganger siden han selv gjorde første gang og var banebrytende.
Å gjenfinne sitt ungdommelige jeg er en vanskelig øvelse, Pedro er for smart til å gå seg helt vill, han slår inn gamle fargesprakende dører - men ser virkelig ut til å kose seg med leken. For «die-hard»-fansen kan det noen ganger være nok. Vi befinner oss på en billigflyvning fra Spania til Mexico, med et fly som har alvorlige problemer med landingshjulene og dermed må sirkle rundt Toledo i Spania i uvisse.
Hele økonomiklassen er dopet ned, så de vi får stifte bekjentskap med er en meksikansk leiemorder, en overmoden jomfru, en mystisk dame med kontakter veldig høyt opp i systemet, og et par drikkfeldige, bifile i cockpiten. Hele greia skal være en allegori på dagens Spania - på vei mot stupet - her til lands fungerer nok filmen best som en crazy-farse blott til lyst. Han skriver festlig dialog, og er en mester i å få karakterene til å kakle i munnen på hverandre på troverdig vis, den ene mer sexfiksert enn den andre.
Almodóvar-elskere som har vært med fra starten vil garantert kaste seg uhemmet med i dansen hele veien, andre kan nok bli mettet av både sex og fyll litt tidligere.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN