Rod Stewart
Norwegian Wood
Publikum: Ca. 7000
Aktuelt album: «Time»
Han åpner før tiden med The Isley Brothers' «This Old Heart Of Mine (Is Weak For You)». Han har gul jakke, rødt slips, blå skjorte, en blomst i jakkeslaget og oransje sokker. Scenen er helt hvit. Rod Stewart er, som du skjønner, «all class».
Han er omkranset av kvinner. Disse skal vise seg å være funn - virkelige funn. Ikke bare kan de spille på blåserinstrumenter, fioliner, perkusjon og harper - ja, alt som er! De er også - det må sies - drit fine.
Uhyre anvendelige til Rods uedle formål. «Det er på tide å ta av seg toppene, jenter», sier han ganske straks.
Selv gir han oss et av sine karakteristiske «who-hoo!»-utbrudd, helt til sist i åpningslåten.
Stemmen? Ikke helt hva den en gang var, men gradvis bedre utover kvelden.
«Tonight's The Night», en sang om å frarøve en ung kvinne jomfrudommen, understreker auraen av lidderlig gammel onkel. Rod benytter seg helt bevisst av denne. Han er på alle måter klar for å spille rollen som bajas. I «Twistin' The Night Away» tar han seg teatralt til hoftene, for å illustrere hvilken pris denne «twistingen» har for en herre på hans alder.
«Rhythm Of My Heart» er løgnaktig hjemlengsel. «Forever Young» er ok balladepop.
Ytterligere et snes drit fine damer kommer ut på scenen i anledning «balladesettet». En strykerseksjon. Rod hevder at disse er fra Oslo, og det kan sikkert stemme. Men jeg vet ikke om vi kan stole på ham.
«The First Cut Is The Deepest», «Have I Told You Lately That I Love You» og «I Don't Wanna Talk About It» (aftenens første allsang) kommer i kjapp rekkefølge.
Så lover han at det skal bli «rock'n'roll» igjen.
Dette viser seg dessverre å være løgn, da det han spiller er «Can't Stop Me Now» - tom triumfmusikk fra hans verdiløse album av året, «Time».
Så Chuck Berrys «Sweet Little Rock'n'Roller» og «You're In My Heart (The Final Acclaim)». Sistnevnte blir av en eller annen grunn akkompagnert av en video med Rod som spiller fotball. Ingen grunn til å henge seg opp i logiske brister i dette sirkuset.
Stewart trenger en pause, og korjentene får synge «Soul Man», selvsagt omdøpt til «Soul Girl». Så kommer det noen «artige» YouTube-videoer på skjermene. En av dem med en hund som tørrjukker en liten gutt.
Det er her undertegnede går og kjøper popcorn, for å virkelig kunne nyte resten av komedien.
I «Hot Legs» benytter Stewart sine heite, giktiske legger til å sparke fotballer ut i publikum. Hun som spiller det nydelige - nydelige! - mandolinbreaket i «Maggie May» er helt ekstremt mye penere enn Ronnie Wood.
Det er koko at «Baby Jane» mottas med mer entusiasme enn «Maggie». Men sånn er det nå blitt. «Sailing» er grei skuring, selvsagt.
Til sist: «Do Ya Think I'm Sexy». Det er en bedre låt enn dens forferdelige rykte skulle tilsi, selv om, eller fordi, hook'en er stjålet fra Bobby Womack. Videoskjermene kringkaster et sitat fra Rolling Stone, fra 1978: «Jeg vil ikke spille 'Do Ya Think I'm Sexy' når jeg er 50, og bli en parodi på meg selv».
Stewart er nå 68.
Heri ligger sjarmen hans, selvsagt.
Popstjerner flest skjemmes over å bli eldre (hei på deg, Mick Jagger). Rod Stewart er simpelthen overlykkelig over at han fremdeles er i live.
Rod Stewart er rockens svar på «the happy hooker» - det lykkelige ludderet. Supertalentet som solgte sjelen sin til høsytbydende, og med glede ble - nettopp - en parodi på seg selv.
Han er klar over dette, og angrer ikke. Få artister har taklet suksess med større nytelse enn Rod Stewart. At det gikk ut over musikken og integriteten hans, lever han meget godt med.
Han spiller den skjelmske rabagastrollen sin til perfeksjon, og ser ut til å ha det aldeles prima.
Omgitt, som vel nevnt, av drit fine damer.
Så får heller vi dølle purister gå hjem og spille «Gasoline Alley» (1970) og gråte en skvett over alt det som ikke ble.
MORTEN STÅLE NILSEN