Jonas Alaska
Norwegian Wood
Publikum: Ca. 3500
Aktuelt album: «If Only As A Ghost»
Det er imidlertid først med «Grandpa Pick Me Up», ifølge artisten selv en bønn om ly fra kommentarfeltstormene i nettavisene, at det sitter skikkelig.
Selv da synger Alaska tynt, liksom bønnfallende. Bandet spiller forsiktig, lekkert tilbakeholdent.
ANMELDT: Manic Street Preachers
ANMELDT: Band of Horses
I «Here Comes The Sun Again» slipper han løs The-Beatles-via-Harry-Nilsson tendensene som preger de to albumene hans, men som i konsertsettingen tones ned til fordel for mer tradisjonell trubadurvirksomhet.
Undertegnede har aldri forstått «den norske Dylan»-karakteristikkene som kastes etter Aust Agder-artisten - trass i at de to har en rent fysisk likhet.
Den unge Dylans låter og fremføringer sto jo i brann. Alaska er det man med et dessverre uoversettelig ord kaller «twee»: Sart, søt, veslevoksen, myk.
En av de fineste låtene hans, «Mary, I'll Remember This», får et fint souldrag, prydet av David Wallumrøds Hammond-orgel, og dediseres til den syngende kjæresten hans, Billie Van.
Den fine visen «October» fremføres nok en gang alene. «Poor Little Me» høres ut som noe John Phillips kunne ha skrevet for The Mamas And The Papas rundt 1967, og understreker den generelle auraen av speidersang rundt leirbålet, indiepop-style.
Han avslutter slik han startet, alene, med «If Only As A Ghost».
Han hygget seg, vi hygget oss.
MORTEN STÅLE NILSEN