KONSERT: Manic Street Preachers
STED: Norwegian Wood-festivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 3500
Helt fra starten av karrieren tidlig på nittitallet har tidenes største walisiske band hatt Spinal Tap-spøkelset hengende over seg. Deres dødsforaktende omgang med rockklisjeene er en viktig årsak til deres vedvarende storhet.
Fullt så morsomt blir det ikke når spøkelset trer frem i noe så prosaisk som tekniske problemer.
Det er i utgangspunktet herlig raust å åpne en konsert med en så stor hit og en så episk låt som «Motorcycle Emptiness», men når James Bradfields gitar slutter å gi lyd i det klimaks nærmer seg, sparker det ben på en forestilling som bruker lang tid på å hente seg inn igjen.
Personlig elsker jeg Manic Street Preachers av hele mitt hjerte, men de viser seg ikke å være tidenes lørdagsbooking i Frognerbadet, akkurat - de har ikke særlig momentum utenfor Storbritannia nå, og det er lenge siden bandet sist spilte live.
Første halvdel av konserten fortoner seg dermed som noe av en betalt øving med folk til stede.
Folk som heller ikke bryr seg altfor mye, med det resultat at bredbent rockgull som «Everything Must Go» faller mer eller mindre til jorden.
Manics' himmelskrapende musikk, drevet av Bradfields følsomme stemme og ulende gitarspill, er som skapt for massenes hyllest, og når den uteblir ser de litt forkomne ut der oppe på scenen.
Enkelte se- og hørverdige øyeblikk blir det likevel. «(It's Not War) Just The End Of Love» får det uimotståelige suget som er bandets varemerke, tidlige perler som «Motown Junk» og «You Love Us» har glampunkrustningen intakt, og kraftballadehitene «A Design For Life» og «If You Tolerate This Your Children Will Be Next» gjør jobben både på scene og i amfi.
En vakker dag vil noen kanskje få dem til Norge på riktig tidspunkt, til riktig sted. Den dagen ser jeg frem til, for den fant ikke sted denne kvelden.
THOMAS TALSETH