Plateanmeldelse: Kurt Nilsen - «Live i Bergen»

Ti år ut i karrieren er det ingenting i veien for at Kurt Nilsen gjør en oppsummering. Spørsmålet er om han gjør det på riktig måte.

Han har en hitrekke som med letthet hadde forsvart en «vanlig» samleplate nå. En CD/DVD-utgivelse av storkonserten han holdt i hjembyen for en knapp måned siden er som sådan ikke enkleste utvei, og det er en utstrakt hånd til fansen (som likevel hadde mulighet til å ta opp begivenheten på TV2).

Det er tidvis høy trivselsfaktor her; Kurt synger som alltid fenomenalt, og bandet bidrar med tyngde og dramatikk, ikke minst gitarhelten Tommy Kristiansen.

Aberet er alt det «utenomsportslige». Det er hederlig av Kurt at han aldri fornekter sine «Idol»-røtter, men å komme trekkende med Alejandro Fuentes som gjest på to (cover)låter er både servilt og et uvelkomment gufs fra tiden med «Hallelujah-kameratene».

I Willie Nelsons fravær stepper Åge Aleksandersen inn på en «Lost Highway»-duett som overhodet ikke fungerer. Og Magnus Grønnebergs inntreden ser mest ut som et kontraktspunkt i «Hver gang vi møtes»-avtalen med TV2.

«Whiskey Lullaby»-duetten med årets «Idol»-vinner Siri Vølstad Jensen er den eneste virkelig likandes gjesteopptredenen.

For øvrig er dette Kurts mest kjente låter, i versjoner som er akseptable uten å nå voldsomme nye høyder - med unntak av en lett omarrangert «She's So High».

«Live i Bergen» er en påminnelse om at Kurt Nilsen gjør ufarlig hverdagsrock bedre enn de fleste i Norge. Men den er primært en suvernir for de som var til stede, ikke et vesentlig tillegg til diskografien.

BESTE LÅT: «She's So High»