Sist Nick Cave var i Bergen hadde han med seg et askebeger, og solgte ut Grieghallen tre ganger. Fjorten år senere har han med seg den nåværende konstellasjonen av Bad Seeds, et strålende nytt album og noen jublende konsertopplevelser nede på kontinentet bak seg.
Men forrige konsert var for noen uker siden, og det kan virke som om 55-åringen har sovet mye den siste tiden.
I alle fall er han lenge både ufokusert og surrete. Godt hjulpet av sekstetten bak seg som roter til rockabillyen «Deanna» så ekstremt at de må starte på nytt et stykke uti.
Ja, det er mulig.
Da har den radmagre australieren med de buskete øyenbrynene og den mest tvilsomme mannlige utringningen i nyere musikkhistorie allerede skranglet seg gjennom «Weeping Song» og dramatisert «From Her to Eternity». Dette etter å ha åpnet med to låter fra nydelig skumle «Push The Sky Away».
Det underlige: De nye låtene fungerer ikke optimalt i livesettet, best illustrert av en sjanglete «Mermaids» (riktignok introdusert som en sang de ikke spiller - «it could be a fucking disaster»). Han banner sedvanlig mye.
Fremføringene er i starten uten unntak formelbaserte rundt Caves skjelvende dans, maniske fiolintraktering fra Warren Ellis som mer og mer ser ut som en ravende gal, Cave som virrer enda mer rundt og låtavrunding med at Cave spiller manisk klaver. Og når det St. Hans-nære kveldslyset gjør at til og med «Red Right Hand» føles som en litt mørk barnevise («It's fucking daylight») virker det som om konserten holder på å falle fullstendig ifra hverandre.
Men lyset er ikke Cave sin feil.
For så.
En intens «Tupelo».
En nydelig neddempet «People Ain't No Good».
«The Mercy Seat» som faktisk blir den offerdansen den er ment å være.
Og den altfor lange, alt for voldelige, men virkelig fascinerende «Stagger Lee» som går over i tittellåten fra årets album.
Og så to ekstranumre.
Fra mannen med den glatte bakoversleiken som ikke gir ekstranumre.
Det får en si.
TOR MARTIN BØE