Julian Hagemann og Andreas Lisberg regidebuterer med et manus Hagemann har skrevet med Torkild Jarnholt. Resultatet lover godt for fremtiden.
Det langt fra originale opplegget kjenner vi: En kompisgjeng i 20-årene er i ferd med å finne seg selv og i prosessen kanskje miste hverandre.
Denne gangen er settingen en hyttetur til familiehytta til Jo, spilt av Øivind Vogt. Med er Lasse (Aurstad Gjernes), som er tøff i trynet, men selvfølgelig skjuler en sårbarhet, Stoffern (Helstad), som vil slå seg opp som eiendomsmegler og jobber for mye, og Mikkel (Horseby), som har en såpass udefinert rolle i gjengen at han ikke engang får utdelt turskjorte ved reisens start.
Øldrikking, internmobbing og skitsnakk utfolder seg i ru rølpeidyll, helt til kjæresten til Jo (Witt) ankommer og gir bromansen en brå kalddusj. Deretter brøler det uuttalte stadig høyere.
Glimtene av hvordan kameratene har glidd fra hverandre avløser glimtene av hva de deler. Det er glimtvis gøy, glimtvis sårt og ofte gjenkjennelig.
Og det er mye bra med «Å begrave en hund». Den tegner treffende scener, har naturlig dialog og godt skuespill. Spesielt Vogt utmerker seg med en nøktern oppriktighet i Jos vaklende tøffeldiplomati. Aurstad Gjernes unngår å bli like overdreven som rollefiguren selv, og leverer troverdig i både hardere og mykere partier. Lasse og Jo er rollefigurene med mest å spille på, men det er også godt å se Helstad tilbake på lerretet, og debutanten Horseby gjør på ingen måte skam på rollen.
Det som fungerer dårligere er et par logiske brister som får deg til å stusse, og følelsen av uforløst fortelling. Ikke i betydningen at alt må forklares, men det oppleves som om filmskaperne har gått tom for ideer.
Foto som fanger en lettbristelig sommeridyll står Pål Ulvik Rokseth (som har medvirket bak kamera på filmer som «Kongen av Bastøy», «Sønner av Norge» og «Kon-Tiki» tidligere) for. Det veksles hovedsakelig mellom kronologisk fortelling og hjemmevideo-opptak av Jo. Avstikkere til de eksentriske hyttenaboene Berner og Larsen, spilt av Sveinung Eide og Aslak Hartberg fra Klovner i Kamp/Yoga Fire oppleves som stilbrudd.
Filmen minner om en saftis en varm sommerdag. Den tilbyr lettsvelgelig kos, og så er det brått slutt.
Men du angrer likevel ikke på at du spiste den.
INGVILL DYBFEST DAHL