Regissøren og studioet som skapte «Istid» er på varmere breddegrader, og langt ut i skogen i «Epic». Men de er slett ikke på bærtur, filmen er en solid engasjerende halvannen time, med en rad karakterer det er lett å bli glad i.
Tenåringen MK oppsøker sin svært eksentriske naturfotograf/forsker-far, som hun må bo hos etter morens død. Han er fullstendig oppslukt av å dokumentere «småfolk», skapninger han er overbevist om at lever sine rike liv i skogen - som vi ikke kan se med det blotte øye.
MK er skeptisk, men uforvarende «krympes» hun og dras inn i universet hennes far har egnet livet sitt for å bevise at eksisterer. MK blir en del av de grønne små, som stadig utfordres av skumle slemminger som vil «ødelegge balansen» i naturen, og bidra til avskoging. Skogens fremtid står på spill, men vi får ikke vite hvorfor slemmingene vil utrydde det hele, en svakhet ved historien. Filmen lykkes likevel med å dra oss ut av kinosetene og langt inn i skogen, godt hjulpet av 3D-effektene som flere ganger sender oss på frodiggrønn berg-og-dalbane-ekskursjon. Det kontrasteres effektivt med skurkenes verden, tegnet i dystert grått hvor skapningene er styggere og skumlere uten at de blir helt øgler.
«Forstørrelsesglass»-effekten brukes også flittig, det er rasende festlig å se farens trebente, halvblinde mops jage småskapningene, sett fra deres perspektiv! Det svulstige truer innimellom med å ta overhånd, uten at jeg tror de minste vil reagere på den litt «new age»-tåkepraten om å «ødelegge balansen» og lignende.
Heldigvis er det nok av humoristiske bikarakterer som tar det hele ned: en tykk og en tynn snegle (komikerparet Bye og Rønning), og ikke minst Alex Roséns hippieguru av en sankthansorm. «Epic» er et actionfylt og spennende eventyr krydret med miljøbudskap, uten å være for belærende.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN