Det hele er tilsatt solide mengder meieriprodukter. Malurten i dette begeret er en rammefortelling av noe diffus og springende karakter.
Kokkekunsten fremføres av Catherine Fort, som med bestemt nøkternhet spiller den franske presidents personlige kokk, Hortense. Filmen er basert på historien om en kokke som på 80-tallet ble daværende president Mitterands personlige kokke.
Kjærlighet, respekt og det kulturelle aspekt rundt det ekte franske regionale kjøkken, er drivkraften. Hortense utstråler hjertevarm myndighet i omgang med råvarene. Bismaken kommer i form av sjalusi fra presidentpalassets mannlig kokker.
Filmens grunntone er veldig fransk; full av prat, pasjoner og intriger. Det at en kvinne forbigår et kobbel av mektige matmenn, er grunn nok til at det skapes en isfront på størrelse som et kjølelager i presidentpalasset.
Samspillet mellom Frot og d'Ormesson som presidenten er overbevisende og konsentreres utelukkende om deres felles lidenskap; sansen for mat og måltider skapt av lokalt dyrkede råvarer. Deres felles glede over en nyervervet mørk trøffel er så sanselig at du som tilskuer nærmest kjenner både smak og lukt.
Men selve rammefortellingen fenger ikke på samme måte. Etter tiden i presidentpalasset forsvinner Hortense fra Paris og velger seg en jobb på en forskningsstasjon i Antarktis. Et australsk TV-team vil ha hennes historie. Slik det presenteres i filmen virker det hele som unødvendig påfyll av et ellers fint måltid.
Men lun humor, småskarpe undertoner og mat som gir deg vann i munnen gjør filmen til en appetittvekker
BORGHILD MAALAND