TUNGROCK
Black Sabbath
«13»
(Vertigo/Universal)
«13» må være et av musikkhistoriens mest nitid fremstilte «tilbake til røttene»-produkter.
Noe annet var for så vidt ikke å vente da den amerikanske «superprodusenten»/museumsvokteren Rick Rubin slo kloa i britiske Black Sabbath, det mest innflytelsesrike hard-/tungrockbandet noensinne.
Alle skjønte at comebackalbumet «13» ville prøve å etterape gamle bragder.
At det så til de grader skulle sikte seg inn på de dypeste røttene, nemlig de to aller første Sabbath-albumene («Black Sabbath» og «Paranoid», begge 1970), er kanskje litt mer overraskende.
Men bare litt.
Seigt og ulmende
Det begynner allerede i åpningslåten, «End Of The Beginning», som henter det meste fra det innledende kuttet på debuten.
Tempoet er seigt og ulmende som lava, gitaristen Tommy Iommis gitarstrenger slumrer demonisk, cymbalene risler illevarslende, og så: Ozzy Osbournes kvalte, komisk uskjønne stemme. Rundt 2:45 dobles tempoet. (Det skjedde to minutter senere, ved 4:45, forrige gang).
Det stopper på langt nær med det. «Loner» er praktisk talt «N.I.B.» én gang til. Ozzy presser endog ut enda ett nasalt «all right now!».
Og hva er vel «Zeitgeist», om ikke «Paranoid»s trolsk psykedeliske «Planet Caravan» oppdatert, med den samme effektbehandlede vokalen og daffe congasklaskingen?
Få band i rockhistorien er blitt mer grundig kopiert enn Black Sabbath. Nå kopierer de seg selv like grundig.
Skår i gleden
Selv som selvparodi betraktet er det et betydelig skår i gleden at originaltrommeslageren Bill Ward ikke er med.
For alt vi vet er det mulig at Ward - 65 - ikke lenger er i stand til å gjøre jobben (uansett hvor sakte mye av dette materialet går). Den offisielle forklaringen er at man ikke greide å bli enige om det økonomiske.
«13» er under alle omstendigheter et album som så til de grader ønsker å appellere til følelsene våre, nærmere bestemt de nostalgiske, at Wards fravær blir et problem.
«13» er og forblir originalen - minus én.
At det var penger det sto på, gir en vond smak i munnen.
Det hjelper ikke at Wards erstatter, Brad Wilk (Rage Against The Machine, Audioslave) er en teknisk dyktig, men helt anonym hardrocktrommis. Han har ingen signatur. Det hadde Ward.
Klisjeer
Mens vi først er i gang:
Tekstene - sannsynligvis forfattet av bassisten Geezer Butler, slik som i gamle dager - er pinlige i munnen på den nå 64 år gamle Ozzy.
Det som i 1970 fremsto som et uttrykk for en uforstandig, men forståelig ungdommelig eksistensiell uro, gitt bensin på bålet av frisk rusbruk og en oppvekst i det grå, industrielle Birmingham, er nå lite annet enn «shtick»: En serie horrorklisjeer, like uhyggelige som en Halloween-maske i plast.
En linje som «out of the gloom / I rise up from my tomb / nto impending doom» fungerer riktignok som en slags oppsummering av bandets begrensede tekstunivers. Men i 2013 låter det skramlete spøkelsestog av det.
Såpass, faktisk, at sangen om et reelt problem - seksuelle overgrep i den katolske kirken («Dear Father») - føles som et usmakelig bestillingsverk i ellers tøysete omgivelser.
Ønskereprise-riff
Hva med låtene?
Det kan, tro det eller ei, bli i overkant mye seig «doom»-tungrock, selv på et Black Sabbath-album.
Når platen ebber ut i den overlange bluesen «Damaged Soul» («born in a graveyard / adopted by sin») og «Dear Father», har man fått dosen.
Det er bare åtte låter på «13». Men fem av dem er over syv minutter lange.
Alt avhenger som vanlig av Tony Iommis riff. Og det skal han ha: Han har aldri sluttet å skrive dem.
På «13» føles de imidlertid konstruerte mer enn inspirerte; små variasjoner over ting han klekket ut for lenge siden. Forhåndsbestilte ønskerepriser.
Ja, for det er det ganske vemodige poenget med «13»: Å ligne mest mulig på noe som var.
Klokkene ringer
Det lykkes Black Sabbath og Rubin i.
Helt ned til lyden av regn, torden og kirkeklokker som avslutter - slik den innledet debutalbumet for 43 år siden.
Det føles likevel som en litt fattig ambisjon: Den gang var det åpningen på verdens skumleste sang. Nå er det avslutningen på et album som mest av alt er trivelig.
Lyden av bandet er forførende og unik nok til at man forbigående lar seg lure. Og «13» er ikke dårlig.
Men spiller noen det om to måneder?
Jeg tviler.
Og kommer du noen gang til å sette det på - i stedet for et av bandets seks klassiske album fra perioden 1970-1975?
Nei.
BESTE LÅT: «Age Of Reason»
MORTEN STÅLE NILSEN
Anmeldelsen baserer seg på den konvensjonelle CD-utgivelsen av «13». Det kommer også en deluxeutgave, med tre ekstra spor.