ALBUM: VISER
Ole Paus
«Avslutningen»
(Warner Music)
(i salg mandag 3. juni)
Ole Paus' aller siste plate i karrieren er den folkekjære artistens endelige skritt inn i venteværelset til det uunngåelige mørket ved livets ende.
Det høres kanskje brutalt ut, men Ole Paus har for lengst innsett sin egen dødelighet. «Avslutningen»s viktigste budskap handler om å kjenne sin egen forgjengelighet, om å akseptere vår tilmålte tid på jorden.
Paus-posten
«Avslutningen» er en trilogi. Dessverre. Den første delen, «Oppgjøret», er nemlig overflødig i denne sammenhengen.
Her tråkker Paus på velkjente raljeringsstier fra tiden med den legendariske Paus-posten og sparker i øst og vest - samt nord og sør - til norske maktpersoner i en slik grad at det overskygger de mer alvorlige samfunnsspørsmålene som også finnes innimellom.
Passer ikke
Som sangen om den siste krigsseiler og ikke minst om lille Nathan på syv - født og oppvokst i Bergen, men med etiopiske foreldre som har fått avslag etter avslag på sine asylsøknader.
En ringrev så rutinert som Ole Paus måtte da forstå at i medieoppstuss ville det satirisk meningsfulle drukne i det meningsløse gjennom eselsparkene mot Stoltenberg og Stordalen, mot Bondevik og Fredriksen?
Men det er i den store sammenhengen denne delen svikter og tar brodden fra trilogien som helhet. «Oppgjøret» gjør ikke helheten mindreverdig, men definitivt mindre verdig.
Det hadde vært å ønske at «Avslutningen» handlet helt og holdent og kun om nettopp det, avslutningen både på en strålende karriere og avslutningen på et levd liv.
Paus-apostelen
For når Ole beveger seg vekk fra Paus-posten og over til Paus-apostelen, skaper han noen av sine mest gripende øyeblikk. Forhåpentlig er det mange som får med seg akkurat det.
Tekstene til de to siste delene av trilogien bærer så og si alle preg av overgang fra det som har vært til det som ugjenkallelig skal komme. Enkelte sanger er regelrette salmer, som den vakre «Bare stol på meg».
Bare Ole Paus kan skrive linjer som dette:
«Jeg går med deg der du går, bare stol på meg. Selv når nattemørket står og puster skygger i ditt hår».
Og blir du ikke grepet av «Kom hjem» er det noe alvorlig galt med deg, både som lytter og som menneske.
Venner og kolleger
På den andre platen i trilogien, «Omfavnelsen», slipper Ole Paus til gode venner og kolleger i en velkjent blanding av inderlige viser og mer brautende bar-blues. De første er langt å foretrekke, og det skjer noe hver gang en kvinne synger en Ole Paus-tekst, hvilket vi så også under forrige sesong av «Hver gang vi møtes».
Det er som om nærheten blir enda nærere, sårbarheten enda sårere. Spesielt Kari Iveland og Lene Marlin får Paus' ord til å trenge enda sterkere gjennom enn de ville ha gjort fra hans egen munn.
Gudstro
Det er vanskelig å sammenfatte kort et så sprikende prosjekt som dette er. Som dobbeltplate hadde det vært et svært sterkt «sent i livet»-dokument fra en folkekjær artist som selv vet godt hva et levd liv innebærer.
En artist som åpenbart har en underliggende gudstro i det aller meste han har skrevet her, og som går sin egen avslutning i møte med trygghet og visshet, aldri med redsel.
Som trippelplate kommer dessverre en lett hoderysting i tillegg.
Og ja - det irriterer meg litt.
BESTE LÅT: «Shetland» (med Ketil Bjørnstad)
STEIN ØSTBØ