ALBUM: INDIEROCK
The National
«Trouble Will Find Me»
(4AD/Playground)
I begynnelsen av mai viste performancekunstneren Ragnar Kjartansson «A Lot Of Sorrow» på MoMA i New York. Verket var en konsert med The National. Kvintetten fremførte låten «Sorrow» om igjen og om igjen i seks timer.
Vittige «haters» vil påpeke at dette ikke skiller seg merkbart fra bandets vanlige konserter.
Noe de har rett i.
Bare ikke slik de tror.
Strammet
Brooklyngruppen har siden den selvtitulerte 2001-debuten gjort det samme om og om igjen, men strammet nyansene, for det meste nesten umerkelig. Men med kvantesprang over tid.
I starten ble de beskyldt for å være kopier av Interpol (noen som husker dem?).
På deres sjette album ligner de ikke på noe annet enn seg selv. De er bare enda mer anonyme som mennesker, noe pressebildene understreker.
Selvsagt er «Trouble Will Find Me» full av emosjonelle ulykker og mindre følelsesmessige katastrofer.
Matt Berningers baryton er mørk og desorientert, der han bebreider sine knuste hjerter og veien videre.
Depresjon
Men også lysere: Som lytter føler man seg ikke nødvendigvis oppløftet etterpå, men opplevelsen av depresjon og sjelelig oppriving er ikke like påtrengende som tidligere.
Bandets beste øyeblikk gjemmer seg og må absorberes over tid. Og så, der, plutselig - åpner vidunderlig vakre melodilinjer og støyende melankolske harmonier seg.
Fjernt fra tradisjonelle taktarter, der Bryan Devendorfs karakteristiske, marsjerende og alltid manisk insisterende trommer er en signatur i seg selv.
Forsvinner
Det sentrale er uansett Berningers evne til å finne det komiske i det tragiske («I was a television version of a person with a broken heart») og motsatt («If you want to see me cry, play «Let It Be» or «Nevermind»»).
Men best er de når disse kombineres. Da forsvinner bandet fullstendig. Og bare musikken står tilbake.
BESTE LÅT: «Sea Of Love»
TOR MARTIN BØE