ALBUM: INDIEPOP
Vampire Weekend
«Modern Vampires Of The City»
(XL/Playground)
Upper West Side-newyorkernes vertikale poplynne har alltid hatt noe veldig korrekt ved seg. 2008-debuten var fin, men ikke så fin som mange fremdeles vil ha det til.
Oppfølgeren «Contra» hopper vi over. På begge platene sperret kunstskolesmartnessen for reell modenhet og refleksjon.
Personlig
Men nå, tre år senere: Afropopfetisjen er borte. Gjenklangen av Paul Simons' Soweto er borte. Og, ikke minst - det maniske, sprettballjublende hurramegrundteriet er borte.
Det vil si: Alt sammen vaker i bakgrunnen. Men er nå omdannet til noe personlig. Hvis Vampire Weekend var en person, har de blitt sin egen, mer reflekterte fetter.
I en sandkasse av melodisk overflod leker kvartetten som om de var et lykkelig Arcade Fire. (Ja, det er mulig.)
Instrumenter, vokalharmonier, opphakkede trommesamplinger og fornøyelige avsporinger slentrer og spurter.
Ikke konstruert
Hør på den umulige overgangen mellom vers og refreng på «Worship». Eller Outkast-hyllesten «Ya Hey».
Eller spinettdrevne «Steps», der visdomstennene bokstavelig talt er trukket. Og der vokalvrenging i oktaver ikke virker konstruert.
Hvis Vampire Weekend var en person, er de en som har forlatt den referansetilbedende ungdomstiden. En som har blitt voksen, egenrådig og full av selvtillit.
Ezra Koenigs tekstunderfundigheter er lunefulle og tøysete. Men bak ligger en oppriktig ungdommelig nostalgisk dybde.
Opplevelsen av liv og opplevd smerte er over alt. Helt naturlig når man snart runder 30 og er på vei inn i livets første pensjonsalder.
Men alt er ikke alvor. For med unntak av noen svake øyeblikk litt over midtpartiet, er det ikke egentlig interessant om Vampire Weekend er et band, en person eller en kunstskolekonstruksjon.
De er en fest.
BESTE LÅT: «Step»
TOR MARTIN BØE