En av de siste tiårets mest populære filmserier - franchises som det heter - børner på videre uten særlig fornyelse, litt svakere enn forrige runde. «F&F»-filmene er en serie som strutter av selvtillit 12 år etter første film. For å virkelig vise at man har kommet for å bli noen filmer til, tar man også denne gang «en James Bond» med en spektakulær åpningsscene før filmen: En biljakt med gysningene til en fartsrekord på E6 i cabriolet en sommerdag, Diesel og Walker ned fjellsidene på Kanariøyene. Tøft!
Vår faste skurkegjeng bak rattet (minus Michelle Rodriguez, kanskje..) «videreutvikler» det noe snodige «samarbeidet» med den beinharde føderale agenten «The Rock» fra forrige film. Han lirer fortsatt av seg ting som: «Vil du fange ulver, må du bruke ulver!». Første latterkule kommer når han kaster en slubbert i veggen så malingen flasser.
Man ler mer av slikt enn de gangene man har lagt seg i selen for å være morsom med dialogen. Denne gang er det en gjeng leiemordersjåfører som terroriserer London og andre storbyer med noen ultraeffektive trimmede doninger på fire hjul. De må knuses langs bakken, og hvem er bedre skikket til det enn Diesel og co? Alt mer eller mindre som før, likevel topper ikke film nummer seks den foregående. Uvisst av hvilken grunn har regissør Lin valgt å filme de fleste biljaktene når det er mørkt.
Det blir langt vanskeligere å få med seg alle hopp og smell, og 6-ern føles heller ikke like godt klippet som sist. Denne gang tar man seg også i å «avsløre» dataanimerte krasj. Fysiske lover oppheves i sterkere grad enn tidligere i en heidundrende finale. Ikke at dét gjør så mye, men det kan nok irritere de i salen som sitter med en bitteliten drøm om å teste noen av triksene i ordnede, trygge omgivelser. Men altså, du vet hva du får - og «F & F» har et langt liv foran seg helt uavhengig av hva grinete filmanmeldere har å melde.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN