Bokanmeldelse: Michael Connelly: «Det femte vitnet»

Kriminalroman
486 sider
Kr. 379,-
Gyldendal

I de siste bøkene har Mickey Haller vært hovedperson, den uortodokse forsvarsadvokaten som holder kontor i sin svarte Lincoln, og på spissfindig og fantasifullt vis gjerne får vridd selv tilsynelatende håpløse saker til sin, og klientens, fordel.

Det underliggende temaet i denne boken, som er høyaktuelt i dagens USA, er låneinstitusjoners triksing og fiksing i forbindelse med kjøp og salg av uheldige lånekunders gjeld.

En usympatisk praksis, men er den opprivende nok til å motivere drap på en banksjef? Ja, mener påtalemyndigheten. Tvilsomt, mener Haller, som tar saken på vegne av en kvinne som er truet med utkastelse av sitt hjem, selv om hun fremstår både ustabil og mindre troverdig når hun pukker på sin uskyld.

Etableringen av intrigen gjennom de første hundre (!) sidene, byr på mye seig, repeterende og tidvis ganske forutsigelig tekst. Her er Connelly på sitt mest uttværende. Men da vi omsider havner i rettssalen, begynner historien å eskalere på en overraskende oppfinnsom måte som holder leserens interesse løpet ut.

Rettssalsdramaer etablerer sin egen spenning, og Connelly, som har mange år bak seg som rettsreferent og kjenner prosessen, er dyktig til å utnytte dette. Mindre overbevisende er hans utflukter inn i psykologiens verden der de store bokstaver fort tar over.

Uansett, få snekrer så oppfinnsomme plots som Connelly, og det må han få for, enda jeg ikke skjønner hvorfor han måtte bruke 500 sider på denne historien.

KNUT FALDBAKKEN