Sesongriktig timet kommer denne bryllupsforviklingskomedien rekende: En ganske krampaktig og tåpelig sådan.
Sekstiåtter-familien Griffins adoptivsønn Alejandro skal gifte seg storligen med nyrik-datteren Missy, med besøk fra sønnens biologiske mor fra Colombia. Det er duket for et overdådig koldtbord av etniske og klasserelaterte fordommer lagt i munnen på et usedvanlig stjernelag av skuespillere som alle burde visst bedre. Uelegant!
Griffin-familien er gamle raddiser, nå styrtrike livsnytere, «anført» av den suksessfulle kunsteren Don (håpløst igjen, De Niro!). Men fremdeles så «liberale» og «frigjorte» i hippie-tankegangen at tilnærmet polygami kan godtas - med de flestes velsignelse.
Humoren i filmen dreier seg rundt de mange keitete forsøkene på å opprettholde fasaden (sett det ørten ganger før, bedre), og den går på bekostning av alle som ikke passer inn i denne privilegerte virkeligheten: Den overkristne hallelujamoren fra Colombia, de «harry» svigerforeldrene uten stil og klasse.
Griffin-familiens - og manusforfatternes - liberale «fordomsfrihet» avsløres raskt som hykleri. At de ikke ser slikt selv! Man forsøker riktignok å snu litt på det mot slutten, altfor lite, altfor sent - og null prosent troverdig.
Det er lenge siden man har sett så mange outrerte samtaler - og handlinger samlet på et brett som aldri ville kommet opp i virkeligheten. Wam og Vennerød lagde den samme filmen i 1989 og gjorde absolutt alt bedre enn hva man klarer med alle disse Hollywood-millionene. Det sier ikke lite!
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN