Plateanmeldelse: Fleetwood Mac - «Extended Play»

Det deilige med tiden vi lever i er at også store, etablerte artistnavn begår overrumplende manøvre som ville vært utenkelige for kun for få år siden. I år best eksemplifisert ved David Bowie og My Bloody Valentine, som begge nærmest sjokkreturnerte til platemarkedet.

Og nå, mildt bebudet i forkant, er vestkystpopens gudfedre (og -mor) plutselig ute med sitt første nye materiale på ti år - en firespors EP, til å ledsage turneen de har vært på veien med i en måned nå, og som tar et Buckingham/Nicks-ledet Fleetwood Mac til Norge for første gang, i oktober.

EP'en streames gratis hos NPR.org, og det kan trekkes en parallell til da bandet i 1979 lanserte oppfølgeren til rekordselgeren «Rumours» ved å la radiokjeden RKO spille det fargerikt stilhoppende dobbeltalbumet «Tusk» i sin helhet - platens relative salgsfiasko ble dels tilskrevet at publikum tok opp godsakene på kassett.

«Extended Play» følger forsåvidt opp «Rumours», den også; Fleetwood Macs siste utgivelse var jubileumsutgaven av 1977-bautaen i januar.

Det er i tillegg en utgivelse som legger seg tett opptil «Rumours»-lyden, i større grad enn både den febrile «Say You Will» (2003) og den dunkle, ekkoduftende «Tango In The Night» (1987).

Åpningssporet «Sad Angel» er erketypisk Mac, kjapp solskinnspop med bittersøt undertone.

«Without You» er seigere, mer folkorientert og inderlig, og hentet fra Stevie Nicks' arkivskuff - fra tidlig syttitall, da hun og Lindsey Buckingham var kjærester og folkrockduo i motbakke, like før de ble Mac-medlemmer.

«It Takes Time» er noe såpass overraskende som en Buckingham-pianoballade, og en sterk sådan.

EP'ens lille nedtur er sistekuttet «Miss Fantasy» - en romantisk liten sak som kunne forsvart plass på en LP, men som blir for lettvektig til å utgjøre 25 prosent av et platecomeback som dette.

Selvfølgelig er det en fryd å høre denne institusjonen igjen.

Buckinghams solokarriere de siste årene har vært oppegående, så det ikke er noe sjokk at han leverer varene også til moderskipet, men det er en helt egen luksus å høre ham akkompagnert av ekskjærestens hekserøst.

Samtidig minner «Extended Play» om Fleetwood Mac anno «Mirage» (1982), da de var tomme for nye ideer og derfor valgte enkleste vei - ned «Rumours»-stien.

Bandet har gjort det klart at denne utgivelsen er laget for å teste om publikum ønsker seg et nytt album fra dem.

På vegne av alle: Ja takk.

Dette er ikke perfekt, men klart å foretrekke fremfor ingenting.

BESTE LÅT: «Without You»