«Olympus Has Fallen» handler om hvordan Det hvite hus, og en assortert samling amerikanske nasjonalsymboler, blir utsatt for hardhendt behandling fra terrorister.
Temaet er tydeligvis i vinden i USA for tiden, hvor Roland Emmerichs «White House Down» får premiere i sommer.
Her følger vi presidentens livvakt Mike Banning (Butler), som etter en ulykke der han klarer å redde presidenten (Eckhart), men ikke presidentfruen, får seg en kontorjobb i Finansdepartementet. Der kjeder han seg stort, inntil Det hvite hus plutselig angripes under et statsbesøk fra Sør-Koreas statsminister.
Mens gatene pepres med kuler, løper Banning selvsagt målrettet mot orkanens øye. Og blant hundretalls blodige likvideringer klarer han å ta seg inn i presidentresidensen. Snart er verdensfreden i fare og Banning «vår» eneste mann på innsiden.
Det er vanskelig å se «Olympus Has Fallen» uten å sammenligne den med «Die Hard» ved hver vending. For parallellene er overveldende mange. Forskjellen er at der John McTiernans film var elegant, lettbeint og strødd med Bruce Willis' sjarmerende sarkasme, er Antoine Fuquas film tungrodd, pompøs og baserer seg på Gerard Butlers rå brutalitet.
Til det formålet er Butler effektiv.
Og joda, det er spennende til tider. Klippingen mellom den spente stemningen der den fungerende regjeringen er samlet, Bannings smyging i mørklagte korridorer, og terroristenes svettende gisler, sender en viss «buzz» til nervene.
Men så tipper det over i det overdådige, enten det dreier seg om gjennomhullede amerikanske flagg som flagrer i sakte film over en solnedgang, Trevor Morris' svulstige musikk, eller replikker så «cheesy» at det lukter av dem. Noe som kunne fungert i en film med selvironi. Det har «Olympus Has Fallen» ikke.
I stedet fremstår filmen som en lang leksjon i nasjonalsymbolisme-onani, med utløsning i massivt kuleregn og pumpende blodsprut.
«Olympus Has Fallen» er høy på seg selv, men du inviteres ikke til å være med på moroa.
INGVILL DYBFEST DAHL