Med et budsjett på drøye millionen, og en 21 år gammel regissør i førersetet er det greit å ikke skru forventningene skyhøyt. «Blåtur» ble en liten opptur med det utgangspunktet, her er mye å nikke anerkjennende til, spesielt på produsentsiden: Jeg har sett norske filmer med 20 ganger større budsjett som får langt mindre ut av pengene.
Ungjenta Silje vil teste kjæresten Kaspars lojalitet før de gifter seg, og kjøper et svært eksklusivt «event» - hvor ingen av dem vet hva som skal skje. Blåturen går i båt - sammen med det tause ekteparet Geir og Gunn til et nedlagt «galehus» hvor de tas i mot av en kjernesunn guide som vet skummelt mye om Kaspars fortid. Faktisk er hun filmens skumleste og mest sammensatte karakter, et topp filmcomeback for Berte Rommetveit! Spillet er i gang - og med den leken med oss i salen. (Filmen er sterkt inspirert av den tidlige Fincher-perlen «The Game»).
Det fungerer godt en god stund: Hvem er det som styrer dette? Hva vet egentlig Silje om opplegget hun har betalt for? Og har guiden kontroll på dette bisarre opplegget her? Selv om lydsporet roper høyt «skummeeeelt» allerede fra første bilde, klarer man å komponere noen solide gys på veien.
Klippingen er effektiv «økonomisk», skremslene tværes ikke ut. Filmskaperne får maks ut av location - et nedlagt sinnssykehus på Dale skaper godvonde «Ondskapens hotell»-vibber. Dessverre blir flokene altfor mange å løse opp, manuset går seg helt bort etter at den godgufsen stemning er etablert. Det ødelegger for en debut hvor det er lett å spore talent både foran og bak kameraet.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN