Sakprosa
192 sider
299 kr.
Aschehoug
Boken er ikke skrevet for å trekke mer oppmerksomhet mot meg selv eller de andre aktørene i 22. juli-saken, bedyrer Lippestad i forordet.
Nei, motivasjonen er snarere «uro» knyttet til at det norske samfunnet ennå ikke har tatt et oppgjør med «terroristens truende tankegods».
Ved å redegjøre for sine idealer knyttet til rettsstaten, håper Lippestad å bidra til at vi kan begynne å snakke om hva som forener oss på tvers av tro, hudfarge og nasjonalitet. I dag er det altfor mye fokus på kulturforskjeller, slår den kjente advokaten fast.
En overveldende del av boken handler likevel om Lippestad selv, først og fremst i den dramatiske forsvarerrollen. Han byr raust på scener fra eget liv, inkludert personlige og faglige utfordringer fra den lange prosessen.
Hadde det ikke vært for forordet, kunne man fristes til å kalle boken en selvbiografi.
Nå er det ikke noe galt i å skrive om seg selv og sine egne opplevelser. Lippestad har få problemer med å fylle snaut 200 sider med begivenheter og refleksjoner av interesse for mange lesere.
En god del av innholdet er allerede kjent, gjennom utallige medieoppslag og portretter. Men Lippestad har aldri før fortalt såpass mye om sin egen bakgrunn eller sine tanker om Anders Behring Breivik.
Denne dypt hatede personen er også et menneske, insisterer han, og påpeker at vårt samfunns evne til å behandle ham i tråd med rettsstatens prinsipper er en lakmustest på hvor vi står i forhold til hans verdisyn.
Lippestad skal ha ros for å tilkjennegi egen tvil og feilgrep i den vanskelige forsvarerrollen. Slik får han vist hvor unikt og vanskelig dette tilfellet har vært å håndtere selv for de profesjonelle.
Men noe startskudd for en ny, selvransakende samfunnsdebatt, er boken ikke utmeislet til å bli.
STEN INGE JØRGENSEN