ALBUM: POP
Håkan Hellström
«Det kommer aldrig va över för mig»
(Universal)
Til det kjedsommelige kan man popquiznisse seg gjennom Håkan Georg Hellströms karriere og plukke ut likheter, homager og direkte avskrift.
Hans syvende er også fylt av slikt - fra låttitler, innledende riff og ikke minst klang. Tidsmaskinen Hellström indieflørter med overgangen mellom sytti- og åttitallet, men han gjør det som alltid til sitt eget.
Kopimaskinen Hellström blir derfor like mye en kameleon, der han umerkelig glir inn i andre personer, aldre, tider og steder.
Fra Gavin Watsons coverbilde, tatt midt på et svart/hvitt britisk åttitall, til avsluttende «Det tog så lång tid att bli ung», der 39-åringen resirkulerer ekstravers fra, følg med nå, liveversjonen av «Uppsnärjd i det blå», til en helt ny låt. «Uppsnärjd» stjeler som kjent tittel fra Bob Dylans «Tangled Up In Blue», en låt der tid og rom ikke eksisterer.
Når man mentalt legger sammen disse puslespillbitene, føles det som om man har tatt eksamen i nyere musikalsk arkeologi.
Forrige album, organiske «2 steg från paradise», er sannsynligvis det beste han har gjort. Dette er glattere i kantene, og ikke gjennomgående like sterkt.
Derimot spiller han han, enda mer enn tidligere, ulike roller, vrenger og vrir på vokalen fra The Who-stammingen i «Du kan gå din egen väg» (nei, ingen poeng for å gjette hvor låttittelen kommer fra), den aldrende, skjelvende klangen i «Livets teater» den nesten bisarre «jag föddes med klumpfot»-linjen i «Lyktorna tänds», til romansen mellom to menn i Lou Reed-nære «Street hustle».
Mest av alt er den melankolsk bastante syveren fra göteborgeren et slikt album man skal ha på LP, med ballader mot slutten av hver side - og ønsket om å snu hele greia og begynne på nytt når man har, som Eva på slutten, dramapatetisk lyttet til de døende strykerne.
BESTE LÅT: «Fri til slut»
TOR MARTIN BØE