Handlingen er forutsigbar så det holder i denne feelgood-varianten av livsbejaende optimisme hos eldre mennesker.
Likevel manipulerer regissør Williams de sentimentale strenger som lett gir en klump eller to i halsen. Veteraner som Redgrave og Stamp bidrar til det sødmefylte med barsk ømhet, godt assistert av en geskjeftig korleder i Artertons freske framtoning.
I likhet med det velkjente amerikanske eldrekor-fenomenet «Young@Heart», handler også dette om gamlinger som ufortrødent gyver løs på heavy metal istedenfor sonater. Filmen lefler med klisjéene; kormedlemmenes gjøglerglede er på grensen til det påtatte, men likevel til å trekke på smilebåndet av.
Forholdet mellom den livsglade, men dødssyke Marion (Redgrave) og hennes gretne gubbe (Stamp) oser av levd liv. Etter hennes død står gubbens valg mellom fortsatt grettenhet - både overfor sønnen og det glade koret - eller å fortsette livet med konas livsgnist som ledetråd. Filmen byr på svært få overraskelser, men treffer likevel med sødme og sjarme.
Borghild Maaland