«PARADIS: HÅP».
Etter to rimelig kontroversielle filmer om kvinnelig sex-turisme og fanatisk kristendom avslutter Ulrich Seidl sin «Paradis»-trilogi på forholdsvis sobert vis. Forholdsvis sobert får jeg tillegge, da tematikken er et godt stykke fra daglig kost på norske kinoer: Den overvektige 13-åringen Melissa er sendt på «slankefarm» i en fjellandsby.
Der treffer hun andre likesinnede, det knyttes vennskapsbånd og hemmeligheter utveksles: om gutter, forelskelse og sex. Seidl går lengre enn andre i å presentere intim sexprat - men det provoserer ikke nevneverdig. De overvektige herses rundt med streng eksersis, uten at autoritetene adlydes i særlig grad. De unge på slankefarmen er langt mer interessert i ulovlig festing og moro enn å gå ned i vekt. Disse scenene fungerer utmerket, svært troverdige i sin skildring av ungdommelig liv og lyst. Vi kjenner varme og omtanke for disse karakterene - og regissøren får samtidig vist fingeren til alskens hysteriske slankeprogrammer.
Det er Melissa fortellingen vier mest oppmerksomhet. Hun forelsker seg i en langt eldre, gråhåret lege. Legen sender ut tvetydige signaler - som skaper forvirring hos den unge jenta. At forholdet skildres i det hele tatt vekker garantert reaksjoner uansett, det stopper ikke Seidl fra å legge det nøkternt frem uten fordømmelser av noe slag. Modig gjort.
Seidl lar oss også få le der man trodde man ikke burde: Når en sterkt overvektig gutt prøver å stupe kråke er det lov å humre. Merkelig nok oppleves det ikke som utleverende lytehumor. Skuespillet er like realistisk i stilen som i de to forrige filmene, men ikke alle de unge skuespillerne klarer å skjule at de har et kamera foran seg. Men la det være klart: Ulrich Seidl fullfører Paradis-trilogien med en humanistisk og ærlig film.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN