Åh, men denne filmen - regissørene Satrapi og Paronnauds oppfølger til den i vide kretser hyllede «Persepolis» (2007), nok en gang basert på en grafisk novelle av førstnevnte - er aldeles fantastisk å SE på.
Hver scene er sitt eget overdådige tablå. «Live action» denne gangen, her og der ispedd en dose animasjon. Estetikken er hypervisuell; det er som å bli presentert for en serie stadig mer fargerike cupcakes, eller tryne i kioskens utvalg av godterier i løsvekt.
Nydelig, ikke minst innledningsvis. Men etter hvert blir man sittende og lure på om det idérike, men kokette visuelle språket som for alvor gjorde sitt inntog i fransk film med «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre» (2001) er en usedvanlig vakker blindvei.
Det filosofiske innholdet i «Den lidenskapelige fiolinisten» er i alle fall ganske snusfornuftig. En fiolinist, Nasser Ali Khan (Amalric), får ødelagt sitt elskede instrument. Tapet av fiolinen symboliserer hans livs fallitt - tapet av kjærligheten. Ali Khan bestemmer seg for å dø, og klarer det etter åtte dager. Før den tid får han anledning til å tenke tilbake på livet sitt, og dessuten få innsyn i sine barns fremtid.
Det er en eksistensiell og muligens også politisk fabel, satt til Teheran i 1950-årene, som vil si oss noe om hvordan bare kunsten og kjærligheten kan gi livet mening.
Men innfallene blir for mange. Og kanskje er filmen simpelthen for vakker til å penetrere oss. Som med søtsaker flest er det en god del tomme kalorier her.
MORTEN STÅLE NILSEN